Bokelskere.no

He said that Abigail, who’d been left stranded to scavenge emotional meals on an island of great scarcity (Manhattan Island!), should be forgiven for monopolizing conversations in her attempt to feed herself.

Urettferdigheten hadde en form, en tyngde, en konsistens og en tekstur, og en veldig vond smak.

Det første minuttet av arbeidsdagen får en til å tenke på alle de andre minuttene en dag består av, og det er aldri av det gode å tenke på minutter enkeltvis. Først etter at andre minutter har sluttet seg til det nakne, ensomme første minuttet, blir dagen tryggere integrert i sin dagferdighet.

Å være en død far er å være så beseiret som en far kan bli.

Hun var som en oppdiktet venn som tilfeldigvis var synlig.

Traumatics, som kom løpende ut på scenen, besto av Richard, bassisten Herrera, som hadde spilt sammen med ham bestandig, og to skinnmagre gutter som så ut som de knapt var ferdig med high school. Richard var en større entertainer på den tiden enn han skulle bli senere i livet, da det syntes klart at han aldri kom til å bli noen rockestjerne, og det derfor var bedre å bli en antirockestjerne. Han hoppet, gjorde skjenende piruetter med hånden rundt gitarhalsen og i det hele tatt. Han opplyste publikum om at bandet skulle spille alle sangene de kunne, og at det ville ta tjuefem minutter. Så gikk han og bandet fullstendig amok, vrengte ut av seg et grusomt støyangrep som Patty ikke kunne oppfatte noen som helst rytme i. Musikken var som mat som var for varm til at den smakte noe, men fraværet av rytme og melodi hindret ikke den mest ihuga fanskaren av mannlige punkere fra å poge opp og ned, smelle inn i hverandre med skuldrene og tråkke på alle kvinneankler i nærheten. Patty prøvde å holde seg unna dem, og kom bort fra Walter og Eliza. Støyen var rett og slett uutholdelig. Richard og to av de andre bandmedlemmene vrælte inn i mikrofonene: I hate sunshine! I hate sunshine!, og Patty, som likte solskinn, brukte sine basketballferdigheter og gjorde en hastig retrett.

Like so many people who became politicians, Joyce was not a whole person; she was even less whole than Patty. She needed to feel extraordinary (...) and when she started having children she needed to feel that they, too, were extraordinary, so as to make up for what was lacking at her center.

Etter hvert som ryktet om opprøret hans spredte seg, var de rådende følelsene blant Ramsey Hills beboere medlidenhet med Walter, bekymring for Pattys psykiske helse og en overveldende følelse av lettelse og takknemlighet over hvor normale deres egne unger var - hvor gjerne de aksepterte foreldresjenerøsitet, hvor tillitsfullt de forlangte hjelp med lekser eller collegesøknader, hvor pliktoppfyllende de ringte og ga beskjed om hva de gjorde etter skoletid, hvor avslørende i sine små, ubetydelige skrubbsår. hvor betryggende forutsigbare i sine møter med sex og pot og alkohol.

To pass the time, Walter did mental tallies of what had gone wrong in the world in the hours since he’d awakened in the Days Inn. Net population gain: 60,000. New acres of American sprawl: 1,000. Birds killed by domestic and feral cats in the United States: 500,000. Barrels of oil burned worldwide: 12,000,000. Metric tons of carbon dioxide dumped into the atmosphere: 11,000,000. Sharks murdered for their fins and left floating finless in the water: 150,000 … The tallies, which he recalculated as the hour grew even later, brought him a strange spiteful satisfaction. There are days so bad that only their worsening, only a descent into an outright orgy of badness, can redeem them.

Between the horrors of bovine methane, the lakes of watershed-devastating excrement generated by pig and chicken farms, the catastrophic overfishing of the oceans, the ecological nightmare of farmed shrimp and salmon, the antibiotic orgy of dairy-cow factories, and the fuel squandered by the globalization of produce, there was little he could ever order in good conscience besides potatoes, beans, and freshwater-farmed tilapia.