Bokelskere.no

Så lenge har de to levd sammen på et lite rom at Salamano selv har blitt helt lik hunden.

Jeg visste i grunnen meget godt at det har lite å si om man dør som tredveåring eller som syttiåring, for i begge tilfeller vil selvsagt andre menn og andre kvinner leve videre i tusener av år. Ingenting kunne egentlig være mer opplagt. Det ville alltid være det samme "jeg" som døde, enten det ble nettopp nå eller om 20 år. Det som da gjorde resonnementet litt kinkig for meg, var den bølge som veltet opp i meg ved tanken på de 20 leveår som muligens lå foran meg. Men den kunne jeg fri meg fra ved å forestille meg hva jeg ville komme til å tenke 20 år senere når jeg så allikevel kom til et slikt sadium. Når man først skal dø, er det klart at det ikke har noen betydning når og hvordan der skjer. Altså (og det vanskelige var å ikke glemme alt det dette "altså" tankemessig kunne innebære), altså burde jeg akseptere at anken ble forkastet.

Han erklærte at jeg ikke hørte hjemme i et samfunn hvis grunnleggende regler jeg ikke anerkjente, og at jeg ikke kunne appellere til det menneskelige hjerte hvis elementære reaksjoner jeg var uvitende om.

På vei opp den mørke trappen støtte jeg borti Salamano, naboen min i samme etasje. Han var sammen med hunden sin. De har vært sett sammen i åtte år. Spanielen har en hudsykdom, rødskabb heter det visst, som får den til å miste pelsen og dekker den med pletter og mørke skorper. Etter at de to har levd sammen alene på et lite rom, har det til slutt endt med at gamle Salamano ligner den. Han har rødflammede skorper i ansiktet og gulnet, tynt hår. Hunden på sin side har tatt etter eierens lutende gange, med snuten fremoverbøyd og stiv nakke. De ser ut som de er av samme rase og likevel avskyr de hverandre.

Det vanskeligste i begynnelsen av oppholdet i fengselet var at jeg hadde en fri manns tanker. Jeg kunne for eksempel få lyst til å være på en badestrand og gå ned mot havet. Når jeg forestilte meg lyden av de første bølgene under fotsålen, kroppen som gled ned i vannet og den befriende følelsen det ga meg, da var det jeg plutselig kjente hvor trangt det var i cellen.

Jo mer jeg tenkte meg om, desto flere neglisjerte og glemte ting kunne jeg hente fram fra erindringen. Jeg forstod da at en mann som bare hadde én dags livserfaring uten vanskelighet ville kunne leve hundre år i fengsel. Han ville ha nok minner til ikke å kjede seg.

Jeg lyttet til hjerteslagene mine. Jeg kunne ikke forestille meg at denne bankende lyden som så lenge hadde fulgt meg, noen gang skulle opphøre.

Om kvelden kom Marie for å hente meg, og hun spurte om jeg ville gifte meg med henne. Jeg sa at det var helt uten betydning, og at vi godt kunne gjøre det dersom hun hadde lyst.

For når jeg ga meg til å tenke rolig og vurdere saken, kunne jeg konstatere at det som var i veien med kniven i giljotinen var at den aldri slo klikk, absolutt aldri. Pasientens død var kort og godt blitt avgjort en gang for alle. Det var en sak som unne henlegges, en plan som var fast utarbeidet, en avtale som var inngått og som det ikke kunne bli snakk om å få omgjort. Dersom det merkelige skulle hende at noe klikket, var det bare å begynne på nytt. Den kjedelige følge av dette var at det ble helt nødvendig for den dømte å ønske at dødsmaskinen virket som den skulle.

Jeg lukket igjen vinduene, og da jeg kom inn i værelset igjen, kunne jeg i speilet se litt av bordet, der spritlampen og noen brødstykker var plassert side om side. Jeg tenkte at så var enda en søndag vel overstått, at mor nå var begravet, at jeg skulle på jobb igjen og at summa summarum alt var som før.