Bokelskere.no

FADER VÅR

Det kan ikke være noen drømmejobb, Gud,
å holde styr på retningsblinde nølere som meg,
folk født uten noen forstand om den magnetiske sydpol.
Vi som ofte bruker hele veien når vi går
og er nedi grøftene på begge sider.
Vi som ankrer opp ved bardiskene lørdag kveld,
bare for å bøye kne på bedehuset neste morgen,
og føler oss like mye - eller like lite -
til stede på begge plasser.
Så innimellom, Gud,
lurer jeg på om jeg blir bedt på
den virkelig store klassefesten hos deg,
eller om det blir som i sjette,
den gang de kule gutta
og jentene som trodde de var penest
holdt hender og danset disko
i brakka til gruskongens datter.
Jeg sto utafor og spionerte
med øret klemt inn mot vinduet
og hjertet som en svulmende svamp i brystet.
Det var det nærmeste jeg kom et kjærtegn den gangen
og jeg lurte på om jeg alltid ville føle meg slik,
som en liten pinsevenngutt fra feil side av bygda.

DANS MEG TIL JEG DØR

Du bare dro, du
og lot det bli så merkelig søndagsstille
for alle oss som ble igjen.
Jeg veit ikke om du var modig
jeg veit ikke om du var feig
om du så noe jeg ikke kunne se,
eller om du så deg blind på det du trodde at bare du kunne se.
Men nå skal vi aldri snakke sammen mer,
vi skal ikke drikke oss fulle
i Lübeck
i Oslo
ikke engang i Arvika
nei, ingen steder.
Vi skal aldri mer perfeksjonere kunsten å barbere oss
kle oss i svarte bereter
som om de var mer en tilstand enn et hodeplagg.
Du skal ikke lære meg å danse
onsdagskveldene våre,
Gunnars trio med Kjell
dance me to the end of love
happy hour
og så brukte vi hele fortauet på en tidlig vei hjem.

Nå skal vi aldri mer diskutere hvor svenskemusikken begynner.
Gud är et ostöpt ljus.
Mats Ronander, Rats Monander
husker du?
Jeg skal aldri ringe deg midt på natta
for å bruke stemmen din til å reise meg mot,
vi skal aldri mer vri korken av enda en flaske
for å sverge at nå drar vi,
nå er det nok
denne byen har sett baksida av oss for siste gang.
Og jeg lurer:
Savner jeg deg
eller savner jeg meg selv slik jeg var sammen med deg?
Jeg kommer til å se etter deg lenger ned langs veien, beste bror.

KARTFJES

Dagene skal falle sammen, kjære,
bli utydelige i kantene
og krympe.
Vi skal krabbe tilbake mot fødselen,
bli små mennesker
noe barna våre kan ha i skuffen
og ta fram hver gang de får dårlig samvittighet.
Noen ganger gleder jeg meg til å se
håret ditt grånes
hendene skrukke seg
kartfjeset ditt
milene du har dratt
milene vi har gått sammen
ingenting som haster mer
ingenting å bevise
bare du og jeg som går av toget,
du og jeg som reiser lett.

Men nå er vi ikke faren og moren min, vi tilhører hver vår stamme, der økseskaft aldri rekker å ruste i jorden. Og det er i denne krigen jeg finner slik fred.

Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde?

Det er det eneste som ikke skremmer meg ved å eldes
at jeg aldri blir for gammel til å være faren din.
Telefonen som vil ringe midt på natta på gamlehjemmet,
jeg som kreker meg ut til bilen
og tar meg en liten hikkas for veien
før jeg snegler meg gjennom trafikkstille gater på vei til huset der du bor.

Selv om jeg ble den første som ikke brukte trær til å reise hus,
men til å trykke bøker,
veit jeg at tømmer forteller mer solide historier enn bokstaver.

kanskje hører du jeg faller
kanskje rekker du frem før jeg drar
men hvis ikke, spiller det ingen rolle
jeg vil fortsatt være varm etter deg
og når ambulansefolka drar lakenet over ansiktet mitt,
vil jeg ikke se naken ut,
det vil ikke se ut som jeg fryser,
og på nattbordet står stadig hvert vårt glass med tenner,
de vil fortsatt ha ting å snakke om.

STEINALDER

• Hva gjør vi nå? sa du.
  Jeg tror ikke jeg svarte,
  veit ikke om det var fordi jeg ikke visste hva jeg skulle si
  eller fordi jeg plutselig helt manglet bokstaver.
  Men jeg husker hvordan jeg følte meg.
  Det var akkurat som den gangen mamma skulle på misjonsmøte
  og satte igjen en hjemmelaget pizza til pappa og meg.
  Vi ble bare stående og se på den
  visste ikke om ovnen skulle forvarmes
  eller hvilken rist vi skulle bruke.
  Visste ikke hvor mange grader som skulle til
  for at osten skulle smelte
  og bunnen bli sprø.
  Slik følte jeg meg den første dagen vi bar babybagen inn
  satte den ned på den slitte parketten
  i den gamle husmannsstua vi leide
  og så ble vi bare sittende der
  som to steinaldermennesker rundt det første bålet.
  Siden har vi fortsatt å spørre hverandre:
  Hva gjør vi nå?

KNIVER OG KOFFERTLOKK

(...) Jeg har lært meg at stillhet ikke alltid er det man skal søke. Faren og moren min, jeg kan aldri huske de hevet stemmen, aldri huske han spant av gårde over tunet hjemme, men så var han jo så forsiktig med bilene sine. Han sto heller aldri og bet tenner med lommene fulle av knyttnever. (...)