Bokelskere.no

Han tok fram den lille gule notisboken og den tykke blyanten. Han skrev: Eksperiment 16. Kvinne. Deretter la Gud seg i den store blå hengeløyen med en lys stråhatt på hodet. Peanøtter i en blåblomstrete skål. Han foldet hendene over magen og strøk den ene tommelen med den andre. Ennå hadde det bare så vidt begynt. Han var så forferdelig sliten. Fra nå av fikk det gå som det ville.

Det tårnet seg opp. Og til slutt sank hun i kne. Og da hun først hadde kommet ned i knestående, klarte hun ikke å reise seg. Hun rullet seg over på siden og ble liggende. Det var da hun kjente støvet komme. Det kom fra alle kanter. Hun hørte en svak susing som vokste i styrke. Hun så det først som en gråhet, en dis langs gulvflatene. Først trodde hun det var synet hennes det var noe i veien med. Så skjønte hun at det var skyer av ørsmå partikler som nærmer seg. Hun lukket øynene et øyeblikk. Da kjente hun det. Det var som en svak pust. Det kilte huden hennes med lodotter og hyblkaniner. Det var over henne og rundt henne på alle kanter.

Hvor lenge varer en linerle? tenker hun. Kanskje en sommer? Da er hun i så fall trygg. Men den varer kanskje lenger? Ut året? Kanskje til neste års linerle?

Hver menstruasjon en abort. Et ras av sand. Et imperium som styrter i murstein og støv før det er bygd. Et tre blåst over ende, tvers over veien.

Han husker ikke helt hvordan det begynte. Kanskje mest som en lek. For han slanket seg jo ikke. Han har bare fått det for seg at han vil se hoftebeina sine stikke ut. [...] Det er på en måte mer av et prosjekt enn at han direkte slanker seg. Han bare setter seg noen grenser, for å se hvordan han klarer å regulere vekta. Det er mer et forskningsprogram enn en kroppsfiksering, sier han til seg selv. Han setter seg en grense på seksti kilo først, men da han kommer dit, synes han at det er interessant å se om han klarer å komme ned på femtifem. Og så er det spennende å komme ned til femti.