Bokelskere.no

Tenk dere det i cellegiftens natt og tåke: Sølvkrabbe med klør på øyet, "Nå nærmer det seg slutten," i øret - er det meg som er paranoid, eller er det normalt å merke at det bruser hett i mitt blod? Hamsun har rett: "Det er vanskelig å forstå seg rett på mennesker, hvem som er gal og hvem som er klok! Gud hjelpe oss alle fra å bli gjennomskuet."

Jeg ønsker meg at syke mennesker deltar mer kraftfullt i samfunnsdebatten. Vi syke må ikke dale ned i skjul. Sykdommen har gitt oss erfaringer, holdninger og verdier som fellesskapet trenger. Det flerkulturelle samfunn trenger også stemmer fra sykdomskulturen, ikke bare fra monokulturen av birkebeinere. Mangfolds-Norge trenger meldinger fra sykesengen og, jeg hadde nær sagt, graven.
Pass dere, friske folk, for når vi døde våkner, skal det bli en annen dans!

Den nye Gud, medisinen, tar mye av glansen fra livet. Med sin risikofokusering skaper den frykt. Med sitt sunnhetsraseri stjeler den lek og nytelse fra menneskene. Med sine ideelle livsstilskrav fører den folk inn i strev og skam. Med sin kroppsperfeksjon gir den mange følelsen av å være feil og lite verd. Med sin pille-for-alt-som-er-ille-kultur tar medisinen eksistensielt drivstoff fra livet: Sorg, tvil, nedtrykthet og smerte. Med sin diagnosemani tar den ekte følelser fra døden.

Når døden likevel nærmer seg, er fortsatt medisinens prosjekt motstandskamp.
Svære behandlingsressurser settes inn. Gjenoppliveing også av eldgamle og kronisk syke mennesker er rutine. Folk som snart skal dø holdes kunstig i live med intravenøs væske og sondeernæring.

Helse er å få til en bæsj.

For å bevare helse må mennesket godta seg selv som logisk brudd, ære seg selv som ufullkommen, være glad i livet som blandet regnskap.

Mennesker i min ytre krets er underlig nysgjerrige. De overfaller meg med dvelende håndtrykk og sultne øyne. De vil vite hvordan jeg har det og hvilken utsikt jeg har til framtiden. Det har de aldri spurt om før. Det er for nærgående til å være naturlig. Kanskje vil de ha stoff til å nyte at det ikke gjelder dem? Kanskje vi de ha et gys å fortelle når de kommer hjem? Bakom synger gleden over at det ikke er meg som skal i Den sorte gryte.

Kanskje alle burde søke asyl i Utenforskapet litt oftere - for å bevare sinnets munterhet, holde seg friske og gjøre samfunnet roligere?

"Jeg frykter døden, fordi jeg er glad i livet. Det er ikke lystelig å aldri mer få nyte sort roquefort eller en plutselig, frigjørende tanke eller ligge inntil Charlotte eller sloss med barnebarn. Lyrikeren Harald Sverdrup skal ha sagt før han døde: "Jeg er ikke det minste redd for å dø, men jeg er livredd for ikke å leve.""