Bokelskere.no

Pastor Pringsheims fortsatte sin liktale, vred kniven om i det sår som døden hadde laget. Han minnet hver enkelt om hva de hadde mistet, og visste hvordan han skulle få tårer til å rinne der de ikke hadde flytt av seg selv. Det var de rørte takknemlige for.

... sant å si var det Tony som måtte tåle mest under de geistlige visitasene. En dag hendte det endatil at en misjonær med navn Jonathan som hadde vært i Arabia og Syria, en mann med store, bebreidende og sørgmodig hengende kinn, stilte seg opp foran henne, og ba henne med bedrøvet strenghet om å avgjøre om krøllene, frembrakt av et krølljern over hennes panne, var fullt ut forenlig med kristelig ydmykhet... Dessverre, han hadde ikke gjort regning med Tony Grünlichs sarkastiske tungeferdighet... Hun sa først ikke noe, men man kunne se hvordan hjernen arbeidet intenst. Men så kom det: Tør jeg be Dem, herr pastor, om å bekymre Dem om Deres egne krøller? Så styrtet hun på dør, med høye skuldre, bakoverkastet hode og med haken likevel forsøksvis presset ned mot brystet. For pastor Jonathan hadde så sparsomt med krøller på hodet at hans isse nærmest måtte kalles flintskallet!

... den dyktige herr Marcellus Stengel som underviste i sang, tegning og andre morsomme fag som man ikke behøvde å ta så alvorlig.

<< Min sønn, gjør med Lyst Dagens Forretninger, men kun slige, at vi kunne sove roelig om natten.>>

Formiddagen ved stranden når kurkapellet fremførte sitt morgenprogram der oppe, dette å ligge og hvile seg ved foten av strandstolen, den myke og drømmende leken med den varme sanden som man ikke ble skitten av, den selvfølgelige og selvforglemmende streifingen med henførte øyne over den grønne og blå uendeligheten, hvor det stilt susende kom et friskt, vilt og herlig duftende vinddrag som strøk om ørene og fremkalte en behagelig svimmelhet, en slags mild bedøvelse som fikk en til å glemme enhver bevissthet om tid og rom og all begrensning overhodet ...

"Anton?!" ropte konsulinnen med skjelvende stemme over mot spisesalen, hvor tjeneren klirret med sølvtøyet. ... "Anton, gå ned! Lås gatedøren! Steng alt! Det er folket ..."