Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Når skogen mumler omkring deg
og kveldsvinden synker
hviskende
inn i solfallet,
da er liksom alt sagt.
Ordene du strever med
skrangler tomt inne i deg,
som moltekart
på bunnen av et blikkspann.
Aldri fikk du mettet
din evige ordsult, aldri
fanget den flyktende stemmen
i stumheten rundt tingene.
Iblant fant du det rette ordet, men
det var så stutt en fest,
så hølvoltent nærig og snar som
når reven etter iherdig krafsing i fonnene
endelig kniper ei mager markmus
og jaksler glupskt i seg den varme vesle
skrotten
midt i hungervinterens
hvite evighet.
Du rusler gjennom skogen,
med sol på hendene dine
som varmen av blyge kjærtegn.
Da trår du på en kongle på stien,
kjenner det mjuke trykket av den
gjennom sålen på skoen din.
En liten hendelse, så liten at
den nesten er ingenting.
Men vær hos den
med hele ditt menneske.
For det hender deg på Jorden dette.
Du lever. Lever.
Jeg dypper fingeren i himmelen
og skriver på solsvidde jorda:
J E G
Tre bokstaver, et bittelite ord - men likevel
kryper hele verden inn i det
som sneglen i sitt hus mot kvelden
ligger der sammenrullet
og drømmer om regn.
Hendene mine var alltid
tomme. Og samtidig
fulle av Alt.
Holder jeg høgra ut i vinden,
ser jeg planeten Jorden
lande midt på den ru handflata
varsomt,
skinnende som ei marihøne
med summende sølvvinge.
Kvite netter med strandsnipeskrik
langs skogstille strender,
stryker som milde elskovshender.
mot jordens jomfrulender.
Kvite netter med duft av linneá
langs drømmerens stier,
ånder i lauvkledte midtsommerlier
som brursukk når prestehand vier.
Kvite netter med fullmåneglans
i susende kroner,
når oss som døvende dvergmålstoner
frå sommerens evige lengselssoner.
En myhank - ihjelfrossen
på et vindbrutt strå
ved tunstien. Vingene, følerne,
de overdådig lange beina, alt
pudret av rim: Ei pyntenål
av sølvfiligran, festet
i blåtøyslyset
av sein september.
All-hjernen tenker,
all-evnen arbeider
vendt bort fra menneskenes
larm og liv,
lik byggmesteren
som bøyer seg distré over sine kalkyler
mens barna bygger tårn i sanden utenfor
og slåss og river dem ned.
Freden -
freden vår
er småfugl, ei linerle
som flyr duppende
til fra
med strå i nebbet.
Bygger reiret sitt
under motorpanseret på en bulldozer
som står stille i veiskjæringen
to-tre dager under pinshelga.
Diktet
-en hånd
som famler over slåen
på stengte dører
i mørket.
Innenfor
den inste terkel
i din ensomhets
ekkofylte hus
der
bor alle.