Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
JEG SER
Søndagsstillhet. Snø. Jeg ser
en skjære i piletreet ved elvebredden:
en antydning av en fugl
artistisk risset med kull
på den lyse vinterhimmelen.
Og treets pikelige spinkle greiner
fint kniplet av rim, elvisen
gjennomstukket av glisne sivstrå
langs strendene.
Og fjernt i sør
skogen
ennå med en blank kjølvannsstripe av sol
over de borteste høgdene.
Jeg ser.
Og vet at jeg ser.
Så enkelt blir en lykke til.
JEG HAR ALLTID SPURT
Jeg har stått aleine
og sett mot stjernene om kvelden.
Jeg har løftet mitt skogmanns-ansikt
Derfor var jeg aldri med
der neveslag i bordet
satte punktum bak menns meninger.
Jeg har alltid spurt.
Jeg har aldri svart.
Jeg har heller aldri
hørt andre svare. - -
DET LILLE LYSET
Det lille lyset,
ditt eget brennende sinn,
blender deg:
Den som går
med løkt i mørket,
han ser ikke stjernene.
SKOGSUSET (2)
Skogsuset
snør svart omkring meg
lik store sotflak
fra solbrannen i vest.
Nedføken
under skavler av skogsus
graver jeg meg et kikkhull,
lik snømusa om vinteren,
men ser bare himmel,
stum, øde, overveldende himmel.
SKOGSUSET (1)
Skogsuset er som lyden av
en fugl i flukt.
Slag fra de store vingene
av håp og drøm og lengsel
som holder kloden svevende i rommet
trass i den voksende tyngden
av krig og blod
og fortvilelse.
Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.
Se - skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.
Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
- det er som om noe haster...
Å, flytt deg nærmere inn til meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svimlende kort den stund
vi mennesker er sammen.
Hans Børli
Det du aldri fikk sagt - ved dét
lever du. Din hete lengsel
brenner i hendene dine,
legger en lysring rundt deg
hvor tingene har nære ansikter
og samtidig fjerne - som sto de
med røyk fra bråtebrann i øynene
og så på ei stjerne.
Nå.
Et meget lite ord.
Likevel rommer det
hele evigheten.
Gamle, kloke fru Ugle
likar slett ikkje den lyse dag.
Da sit ho i ro på kvisten
og ser mest ikkje det slag.
Men når det lid mot kvelden,
pussar ho brillene sine.
Og så flyg fru Ugle ut på jakt.
Pass dykk, små-fuglane mine!
Jeg er en liten maur.
Det stilnes over stiene
og storkvelden tar til å skumre i skogen.
Alle vettuge gamle skogsmaurer
er forlengst vel i hus
men barnåla si - men jeg
kravler i skymmingen med griperne klare
oppover et sveiende hveingras-strå.
Skulle jo vært fint
å komme trekkende heim til tua
med ei stjerne ...