Bokelskere.no

Hun hadde kjent frykten hver kveld, i lang tid, over å legge seg alene, bli liggende i mørket og plutselig skulle kjenne at det var noe galt. Hun var redd for å plutselig ikke kunne røre seg, for å miste hukommelsen, få blodpropp, ha kreft uten å vite om det, få hjerteinfarkt. Hun var redd for klumper som kunne vokse inni henne og forderve henne og at hun ikke skulle skjønne det før det var for seint. Hun var redd for å dø i senga og våknet hver morgen, like overrasket, jeg lever! Så ble hun redd for å bli gal, for at all redselen og frykten for å bli syk skulle tippe over og forvrenge hjernen hennes.

Men vanene hadde innhentet henne. Hun ble vant til å legge seg alene, vant til å høre sin egen pust, kjenne på hjerteslagene. Når pulsen banket i øret, la hun seg bare på ryggen. Når hjertet dunket ekstra fort, skrudde hun på radioen. Og så gikk det over. Hun levde videre, hun ble ikke syk.

Åpningen: DET ER MITT liv, dette. Jeg kan ikke slippe unna. Jeg prøver å skrive det vekk, jeg prøver å fantasere fram en annen verden, en annen virkelighet, late som jeg er en annen, men nå er jeg nødt til å fortelle sannheten for den presser seg fram, den tyter ut hvor enn jeg snur meg. Jeg kan ikke gå på do, se ut av vinduet, helle sukker i teen, gå fort over golvet i stua uten at sannheten hveser rundt meg, roper til meg, drar meg i ørene, lugger meg i håret, spenner bein for meg! Denn e leiligheten, veggene, hyllene, alle disse tingene lener seg mot meg, hvisker til meg, brøler til meg, snakker til meg når jeg vil hvile, når jeg prøver å sove så lener de seg mot meg og hvisker og snakker og roper og sier alt som det er og jeg kan ikke slippe unna.