Bokelskere.no

Ironisk nok har jeg ikke hatt et eneste glemselsanfall de siste dagene, noe som alltid gir en pasient en viss følelse av å ha sveket sin doktor: Man må jo ha noe å vise frem, noe skikkelig, noe som beviser at man ikke bare er en svekling eller hypokonder.

Der stanser du et øyeblikk, lukker øynene og trekker pusten, og i løpet av de tre sekundene du står med øynene lukket, dør over seks millioner røde blodlegemer på veien gjennom blodårene dine, og like mange nye blir til. Døde hudceller faller fra huden din og ned mot gresset. Enzymer utskilles. Proteiner og fett skilles fra hverandre. Muskler bygges opp, og et vell av elektroniske signaler sendes gjennom kroppen og setter i gang oppgaver du ikke vet om, i en verden som er for liten for dine øyne, mens du åpner øynene og begynner å gå mot en av gatene du ennå ikke har vært i. Åttergaten.

Det er alt dette
og så er det kroppen din ved siden av min
den nakne huden
foten som har falt utenfor dyna
og munnen som ligger halvveis åpen
som om det var noe du ville
fortelle meg

Kanskje det er glemselen som gjør det mulig å leve, tenkte jeg i morges. Hvordan skulle vi ellers ha holdt ut vissheten om at vi alle skal dø? At alt det vi har bygget opp, vil forsvinne? Hvordan skulle vi ha maktet å leve med det, om det ikke hadde vært for glemselen?