Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Jeg må huske å kjøpe deodoranter uten parfyme, sjampo uten såpe, sukkertøy uten sukker. Mat uten smak. Jeg trenger syntetiske planter som ikke dør av forvirringen av kulde fra trekken i vinduskarmen og varmen fra panelovnen under den, planter som fremdeles er såpass pene og autentiske at naboene vil tro jeg holder dem under konstant oppsyn. Jeg må lage pannekakerøre.
Jeg forsvinner. Det er ingenting å være lei seg for. Hele tiden fødes mennesker man kan elske, hele tiden.
Alle skal vi glemmes og alle skal vi huskes, og barna våre og barna til naboene skal huske oss og navnene våre, men ikke alt vi gjorde, men litt av hvem vi var, og vi skal også glemmes for dem vi var, men navnene består, og vi finnes et sted der nede, fingeravtrykk på trærne.
Om man hadde lagt alle ensomme mennesker etter hverandre, ville de ha rukket flere runder rundt jorden. Men vi går ikke ut. Vi møtes ikke, vi legger oss ikke ned sammen. Vi er inne bak vinduene.
Jeg har forsøkt å tenke på om alt går i sirkler eller om det heller er snakk om en linje som blir stadig svakere, jo lenger den forsvinner fra meg.
Å hate seg selv i speilet. Å vite at du trenger noen mer enn du trengs.
Det er vanskelig å si når det startet. At jeg begynte å skli bort. At jeg begynte å forsvinne for henne. Det kan ha vært så mange anledninger. Det kan ha startet når som helst. Begynte å smuldre foran henne, gå i oppløsning foran kaffekoppen hennes. Hele tiden med hender knuget under bordet. Tenner sammenbitt. Lukkede øyne.
Det er tirsdag og lenge til helgen kommer, tirsdag, en dag i ukens ingenmannsland.
Det er ingen tid å miste. Hver dag har sin egen agenda. Man må holde hjulene i gang. Om jeg satte meg ned nå, om jeg sto stille, ville det kanskje påvirke klodens rotasjon?
Jeg har lyst til å forsvinne. Jeg skulle ønske at jeg kunne fly ut av rommet, åpne vinduet, kaste meg ut, få fart. Forsvinne. Jeg ønsker at jeg var et helt annet sted.