Bokelskere.no

Det er forskjell på gamlekjærester og ekskjærester. Ekskjærester er de som stikker av med unga dine, trekvart av huset og halvparten av lønninga de nærmeste ti årene. Gamlekjæresten din er hun med de klareste, blåeste øynene fra da du var ung, henne du delte nedoverbakkene med, henne som med et smil gikk fra deg på sletta før motene tok til. Henne som du bare opplevde fredager og lørdager med.

Pappa kaster hodet bakover og ler. Lyden får meg til å fryse på ryggen fordi den er så uvant.

Det siste halve året har mamma bodd i Oslo sammen med en ny kjæreste. Den gangen jeg møtte ham, luktet han som om han hadde knust ei parfymeflaske, og håret hans lå inntil hodet som da jeg lurte Vidar til å gre seg med lim på sløyden.

Da jeg var tenåring, hadde jeg en plakat med Neil Armstrong hengende over senga mi. Jeg har tenkt mye på ham i det siste. Neil Armstrong og Jesus. Mørke flekker. Ting du vet er der, men ikke kan se. Neil Armstrog som umulig kunne vite om han noen gang kom tilbake til jorda. Og så har jeg tenkt på den gamle forstanderen på Eben Ezer som sa han ville brenne Bibelen hvis astronautene fant liv der oppe. Stadig oftere har disse to tingene smeltet sammen til én det siste halvåret mens jeg har stått i vinduet på soverommet vårt og kikket opp på månen. Jeg lurer på om Neil Armstrong noen ganger ble fylt av frykt for hva som kunne skjule seg på den mørke sida der oppe, eller om han var så opptatt av øyeblikket at han klarte å fortrenge alle tanker på hva som kunne gå galt.

Men så er det dette med å spille den hånda livet gir deg, og hvis du får dårlige kort, hva gjør du da? Fortsetter å spill eller kaster deg? Jeg sitter ikke med noe svar. Egentlig har jeg prøvd begge deler, uten at det har gjort den heilt store forskjellen.

Rundt meg dimmes Oslo. Jeg har trasket rundt her i 10-12 år, men dette har aldri vært min by. Dette er en slik by alle kommer til, men ingen kommer fra.

Når jeg ser dem nå, ser det ikke ut som det er noe de savner, som om de i det hele tatt har noen fornemmelse av hvordan det burde ha vært. Akkurat det gjør meg usigelig glad. Akkurat det gjør meg usigelig trist.

Livet har ikke behandlet oss dårlig i Norge, og jeg tror ikke vi hadde fått det noe bedre i Alaska, men annerledes. Det var mer farge, mer smak, mer lukt da vi startet livet vårt sammen. Alaska var stedet der vi var unge, Norge er der vi skal dø.

Foran meg i båten begynner plutselig dattera mi å snufse.
-Vær så snill, ikke gråt, sier jeg. - Nå skal vi snart åpne pakker.
-Men det er akkurat det, pappa. jeg har ingenting å gi deg.
-Det er bare noe du tror. Du har alt å gi meg, sier jeg.

Jeg veit ikke om det stemmer, men det som har slått meg gjennom barnehagetida og de første skoleåra, er at gutter blir født som barn, jenter som små kvinner.