Bokelskere.no

Han burde ha avbrutt Lone Franzen da hun snakket seg varm, og sagt til henne at uttrykket skogens ro som hun stadig kom tilbake til, handlet om skogen selv, ikke om menneskene i den. Mennesker er like urolige i skogen som utenfor; hvis noen tror noe annet, så blander de sammen virkelighet og håp.

Ingen klarer å stå imot en verden som går til helvete i det uendelige.

Siden hun alltid har vært husredd, kveiler isteden hennes egen skvettenhet armene hardt rundt det nærmeste den får tak i - henne.

Hva har hindret ham selv fra å handle i alle år? Små banale oppdrag, uviktige hverdager som har gjort nakkevirvlene til en rusten glidelås. Dager som ikke kan veksles inn i noe, selv om han har lommene fulle av dem. Skulle han likevel driste seg til å hige etter et livsløp med perspektiver ut over arbeidstidas slutt på fredag, så er vekslingskursen så stiv at han sjelden prøver igjen.