Bokelskere.no

Og overalt: kvinner og menn lukket inne i sine egne verdener av sære spesialiteter og fagområder, mennesker hvis identitet er å være verdens ledende ekspert på de mest obskure emner - sumeriske kileskrifttavler, Pentatevkens egentlige forfattere, tolkning av gammel-babylonske myter og egyptiske dødsriters påvirkning av førkristne dogmer. Rundt om i denne eter av kunnskap vandrer jeg som en forvirret liten skolegutt som ikke riktig vet hvor han skal gjøre av seg. Jeg er ikke ekspert på noe som helst. Og mistrøstig begynner jeg å undre meg over vår grenseløse higen etter kunnskap om det forgangne. Jeg er med ett arkeologen som spør hvorfor vi trenger å vite så mye om fortiden, når det er så mye vi ikke vet om verden av i dag.

"Hva slags bibliotek er dette?" spør jeg.
"Mest faglitteratur. Historie. Teologi. Filosofi. Arkeologi. Kulturhistorie. Matematikk. Fysikk. Kjemi. Astronomi. Sosiologi. Geografi. Antropologi. Arkitektur. Biografier. Og så videre ..."
"Ah," sier jeg, "tilværelsens trivialiteter."

Jeg har ingen Jaguar. Bilen min kan minne om en badeleke som et barn har blåst opp og glemt igjen på stranden.

"Den overraskende kjølige ørkenluften har en mildt berusende virkning. Som om det rett rundt svingen står en luring av en kaktus og lekker narkotiske gasser og safter."

Man skal respektere sine vaner. Selv de vaner man har problemer med å holde i hevd. Jeg er glad i å hvile middag. Selv når jeg ike har spist middag.

Jeg er var for illusjoner. Alt som ikke er helt slik vi forestiller oss. Jeg får ikke riktig tak på The Schimmer Institute. Det behøver ikke bety så mye. Av og til får jeg ikke riktig tak i kontoret mitt på Oldsaksamlingen min heller. Eller leiligheten min grytidlig en søndag morgen.

Jeg avskyr sol. De færreste av oss tenker på solen som en sammenhengende kjernefusjon. Men jeg gjør det. Og fryder meg over at om ti millioner år er det slutt.

Jeg knepper opp skjorten og strever med beltet. Jeg får alltid problemer med beltet når jeg må ta det av foran øynene på utålmodige kvinner, skjønt hyppig tilbakevendende kan problemet knapt kalles. Da jeg setter meg på sengekanten lener hun seg frem og kysser meg sultent. Jeg føler meg dum, hjelpesløs. Jeg vet hva jeg burde gjøre, men jeg gjør det ikke. Jeg sitter tafatt og lar henne lede vei, litt av en vei forresten. Hun åpner nattbordskuffen og trekker ut fire korte silketøy. Hun fniser nervøst ”har du lyst til å binde meg?” Hun er full, definitivt full. ”Hva behager” mumler jeg, jeg hørte hva hun sa men det synker ikke riktig inn. ”Vil du binde meg?” Jeg ser på tauene. ”Er du sjokkert” spør hun. ”Neida” som om jeg ikke gjør annet enn å binde kvinner å elske dem til vanvidd. ”Du er sjokkert jeg ser det på deg”. ”Slett ikke, jeg har lest om det”. ”Har du ikke lyst? Bare si ifra om du ikke har lyst”. Men det er klart jeg har lyst, jeg skjønner ikke bare riktig hva hun mener. Hun viser meg hvordan det skal gjøres. Jeg binder håndleddene, anklene til hver av de fire sengestolpene. Hun puster tungt. Vi har alle våre lyster.