Bokelskere.no

... for i musikken finnes det ikke betydning, finnes det ikke mening, finnes det ingen personer, bare stemmer, alle med sitt helt egne særpreg, som om dette er særpreget i seg selv, rendyrket, uten kropp eller personlighet, ja en slags personlighet uten person, og på hver plate er det en uendelighet av slike avtrykk, fra en annen verden, som man møter hver gang man spiller den. Jeg ble aldri klok på hva det var jeg ble fylt av når musikken fylte meg, annet enn at jeg alltid ville ha det.

Bevegelsene hans var langsomme og omstendelige, på en nesten demonstrativ måte, som om han med dem ville si at her kommer en som gjør alt i sin egen takt og ikke bryr seg om andre.

Langt her ute, under fjellene, foran fjellet. Jeg fikk følelsen av å gå på kanten av verden. At det ikke gikk an å komme lenger ut. Ett steg til, og jeg var ute av den.

Å men inn i helvete for noe jævla møkkadritt, altså.

Det hendte hun kritiserte prioriteringene mine, at jeg kunne kjøpe tre nye plater en fredag ettermiddag mens jeg samtidig gikk rundt i sko med løs, flaprende såle. Men det er jo bare materielt, sa jeg da, det er jo bare ting, mens musikk er noe helt annet. Det er jo ånd, for faen! Det er det man trenger, egentlig, jeg mener, egentlig, og det er viktig å prioritere det. Alle prioriterer ting. Alle vil ha nye jakker og nye sko og nye biler og nye hus og nye campingvogner og nye hytter og nye båter. Men det vil ikke jeg. Jeg kjøper bøker og plater fordi det sier noe om hva det dreier seg om, hva det vil si å være menneske her på jorden. Forstår du?

Å, dette er sangen om å være seksten år og sitte i en buss og tenke på henne, den ene, uten å vite at følelsene langsomt, langsomt vil bli mattere og svakere, at livet, det som nå er så stort og veldig, ubønnhørlig vil bli mindre og mindre, til det er en håndterbar størrelse, noe som ikke gjør så vondt, men som heller ikke er så godt.

Det spesielle med disse festene var at de ikke var forbeholdt en bestemt aldersgruppe, eller at de var delt opp i forskjellige aldersgrupppper, desperate tyveåringer her, resignerte førtiåringer der, nei, på disse samfunnshusfestene kom alle. Syttiåringer satt ved samme bord som fjortenåringer, fiskeforedlingsarbeidere ved samme bord som undervisningsinspektører, og det at alle hadde kjent hverandre hele livet, forhindret ikke at de slapp seg løs, de sosiale bindingene var helt oppløst, her kunne man se en trettenåring kline med en tyveåring like gjerne som å se en full olding danse og svinge kjolen can can-aktig mens hun flirte sitt tannløse smil. Jeg elsket det, kunne ikke annet, det var en frihet i dette som jeg aldri hadde møtt noe annet sted. Samtidig var det slik at man bare kunne elske det om man selv var der, i det euforiske og kontorlløse, for bare med det minste fnugg av kritikk og smak ville alt styrte sammen og bli en vill parodi eller kanskje til og med travesti på det menneskelige. Ungdommene som tente på kaffen sin slik at den brant med en lav, blå flamme, eldgamle kvinner som så på en med skjelmske, flørtende øyne, skallede menn med funksjonæraktige dresser og slips som i det ene øyeblikket la an på femtenåringer, i det neste stod bøyd over en grøft nedenfor det glitrende samfunnshuset og spydde, ravende kvinner og gråtende menn, alt likesom pakket inn i en lang rekke av dårlig framførte hits fra seksti- og sytti-tallet...

Kundera var også en postmoderne forfatter, men han mangled helt dette tilfanget av andre verdener [som Kjærstad har], hos ham var verdenen alltid den samme... [og] så trakk han hele tiden personenen sine ut av handlingen, grep selv inn og la ut om det ene eller andre, mens personenen likesom stod og ventet, urørlige der foran vinduet eller hvor de nå befant seg, til han var ferdig med utlegningen sin og de igjen begynte å bevege seg. Da så man jo at handlingen bare var "handling", at personene bare var "personer", noe han hadde funnet opp, man forsto at de ikke fantes, og hvorfor skulle man lese om dem da?

Kommentar: Dette sitatet liker jeg både fordi det kommer inn på hvorfor Knaugsgårds litteratur har tatt den vendingen det har gjort - så lang unna det "oppfunnete" som en roman kan bli, men ikke minst også fordi jeg er så enig angående Kundera, og han uttrykker det så presist. Jeg har alltid tenkt på fortellersetemmen hos Kundera som så besserwisser-preget, og den skal alltid forklare leseren ting hele tiden. Og det er tydelig at karakterene bare har som rolle å illustrere filosofiske poenger for ham. Endelig en god treffende kritikk av Kundera :-)

...følelsen av glede steg i meg, men ikke den gleden som hadde med det lyse og lette og ubekymrede å gjøre, denne gleden var festet i noe annet, og når den møtte musikkens melankoli og skjønnhet og den verdenen som døde rundt meg, lignet det sorg, den vakre sorgen, kjærlighetssorgen, det fine og det vonde umulig sammenblandet, og derfra sprang det ut en nesten vill lengsel etter å leve mer. Etter å komme seg ut fra dette, etter å nå livet der det virkelig levdes, i storbygater, under skyskraperer, på glitrende fester med vakre mennesker i fremmede leiligheter. Etter å møte den store kjærligheten...

Kommentar: Akkurat sånn føltes det! I tenårene, når ingenting skjedde og man var trist og lei og det var høst og regnet og man hørte på musikk som ga håp og drømmer om at noe en gang måtte skje.

Folk var så opptatt av småting, de lette seg fram til steder der noe ikke fungerte helt, og så hogg de til, istedenfor å se på det store bildet, her går vi, mennesker på jorden, en kort, kort stund er vi her, midt blant alt det fantastiske som finnes, gress og trær, grevlinger og katter, fisker og hav, under en stjernesådd himmel, og så hisser man seg opp over en røket gitarstreng? En knekt trommestikke? Et jævla sengetøy man har lånt litt for lenge. Kom igjen, hva er det i veien med dere?

[…]

Hvorfor velge det lille når det store finnes?

Jeg hatet det lille, og ikke var jeg særlig god på det heller, det måtte jeg innrømme. Avbetalingen på stereoanlegget hadde gått til inkasso, og den saken med smokingen jeg hadde leid ett år tidligere, og ikke levert tilbake, fordi den var ødelagt, bukseleggen sprengt i filler av raketten, hadde gått til retten, jeg hadde blitt dømt til å betale den, og et stort uteblivelsesgebyr i tillegg.