Bokelskere.no

...å utnytte så godt som mulige de særlige evner som karakteriserer den alderen man til enhver tid er i. Hypotesen min er at når man er 20 år i Norge eller i lignende samfunn, er behovet komfort minimalt. Kanskje noe større enn når man er 15, men vanligvis mye mindre enn når man er 25, for ikke å snakke om 30-årsalderen. En fornuftig norm må derfor bli: Benytt deg av dine minimale krav til å foreta deg ting som ikke kan komme på tale når kravene øker!

Å leve økologisk bærekraftig i et samfunn som vårt krever kanskje ikke at man er eneboer, men i alle fall at man er en sosial avviker av en sjelden type!

Det er et faktum at abstrakt anlagte personer kan få en for lett vei til ansvarsfulle stillinger i vårt samfunn. Og de som har glede av abstrakte temaer, kan nok ofte lettere enn andre komme til kort i familieliv og andre sosiale relasjoner. I filosofihistorien er det påfallende at det er få familiemennesker blant de store filosofene. Og de kan være "fjerne", leve i en annen verden. Derfor er de sjelden politisk interessert og blir ikke "farlige" som tenkere.

Jeg føler selv mistro overfor tanken om et liv etter døden. Jeg finner ikke noe grunnlag for å tro på noen slags fortsettelse etter døden. Jeg finner bare at jeg har et sterkt følt savn etter å ha en slik tro. Å møte dem jeg har mistet.
Jeg utelukker ikke muligheten av at en engel kommer inn gjennom vinduet (selv om det er lukket), men jeg ville nok stilt den noen kritiske spørsmål og sett etter hvordan vingene var festet.

Det eksisterer en prinsipiell kløft mellom hva alle er overbevist om på den ene siden, og sannhet på den andre. Konsensus garanterer aldri sannhet.

Livskunst - er å kunne drive med små ting på en stor måte.

Hvis du haster gjennom livet, ser du kanskje målet i det fjerne, men ikke blomstene langs veien.

En av mine professorer i teoretisk fysikk ved ved Trondhjems tekniske høgskole hadde et kroppsspråk når han skrev en "dyp" ligning på tavlen som var stint av følelse. Han beveget seg ganske langsomt der framme ved tavlen. Stirret lenge på bokstavene i formelen. Hvisket, som om formelen ikke skulle forstyrres. Han så stumt på oss, som om han ville si: "Er dere der?"

Undring og mestring kan gå hånd i hånd

I fellesskap og gjennom vennskap levendegjør vi vårt menneskelige potensial på en måte som utvider horisonten.