Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Og mens vi sitter rundt kjøkkenbordet og snakker og tygger kald svor så det knaser i alle kranier og vi deretter spiller vri åtter og amerikaner, som Linda vinner én gang, på mitt parti, uten at vi trenger å legge to pinner i kors for det, møter jeg blikket til muttern over bordet, og vi bestemmer oss for - føler jeg - at nå begynner faen meg livet!
"Vet du hva histtorie er, gitt? Jo, det er slitasje."
...Og den overjordiske stillheten som plutselig kan legge seg over en drabantby, som jo er skapt for det stikk motsatte, for leven og skrål, den stillheten som senker seg når brøytekantene stiger og bilene på Trondhjemsveien forsvinner og bare de gule Schøyenbussene er synlige over de hvite vollene, lydløst glidende busstak, som flyvende tepper over Saharas vidder; det er bondelandet som har kommet til byen;- skogene og viddene og jeg hadde nær sagt havet, som har brutt seg inn i det urbane eksperimentet.
Freddy 1 hadde alltid lengre hår enn alle andre, bortsett fra når han ble klipt, da hadde han kortere hår enn alle andre, og så alltid ut som om han hadde gredd seg med en håndgranat.
Kristian strøyk seg over panna med den ene hånda og gjorde noe jeg sjøl aldri har klart å få helt til, sa unnskyld og så ut som han mente det
Det er aldri de samme som bygger som river,
Frå kapittel 27 der jula skal feirast i mora sin barndomsheim: "Jeg så også at Besta muligens ikke var så senil som opplest og vedtatt, men kanskje bare hadde trukket ned gardina for kvelden og anledningen, og ikke satt i gyngestolen sin og talte kort, men minutter, ventet på å få det overstått, som muttern pleide å si når vi gikk hjemover etter disse dramaene, det var en nedtelling som pågikk."
[...] ingen har heller en vakrere stemme, bare synd at hun nesten aldri bruker den; ja, hun bruker den så sjelden at du hele tida sitter og tenker - snakk, da, jente, jeg lengter så innmari etter å høre stemmen din!
Det er rart med det, når du først har hatt en mor, så er det ikke bare bare når hun forsvinner.
Lippern? hvisket jeg vantro, en spesialskole på den andre siden av Torshovdalen, på barnemunne en blanding av fjøs, fengsel og laboratorium, det mest stigmatiserende sted på jord.