Bokelskere.no

..det går opp for henne at sannheten må være omtrent som en deigklump. Formbar akkurat slik man vil ha den.

Livet - et eneste langt opphold i skiftende venterom

Og med dette fikk vi også, som en pen liten sidegevinst, løst hele den teodiceproblematikken som har opptatt menneskene siden alle religioners morgen;nemlig spørsmålet om hvordan det er mulig at Gud kan være både god og allmektig på én gang. Svaret ligger opp i dagen:Når Gud har latt det onde komme inn i verden, er det ganske enkelt for å skåne oss fra å kjede oss i hel.

Hun synes bare det er rart at ting kan ta seg så forskjellig ut, og det går opp for henne at sannheten må være omtrent som en deigklump. Formbar akkurat slik man vil ha den.

Og plutselig er det der, alt sammen, og det er akkurat som om verden skapes i dette øyeblikket: en dyne som løftes så man kan krype innunder den; en arm som legges beskyttende rundt en; en stillhet som suser i ørene, en duft, varm og skarp, av menneske og av natt; en ukjent sang i kroppen; en stivet nattskjorte som streifer en i ansiktet da han drar den av; en brystkasse, bred og varm, med krøllete hår som kiler i ansiktet når man smyger seg inntil den; en armhule som slutter perfekt rundt en knyttet hånd; en kropp man kan gli innunder; knokler overtrukket med hud; en skulder som skimtes i mørket når den svever over ansiktet på en; en fremmed og søtlig krydret lukt som man kan spise med nesen presset inn mot en hals, mens skjeggstubber skraper mot kinnet så det gjør vondt, men aldri må stoppe; en mage som er så myk, så myk mot ens egen; en albue som er spiss og hard; en arm som er stor og tung, og som man ubehjelpelig får sin egen arm i klem under; brystkassen igjen, og nå allerede fortrolig, som man kan stryke kinnene sine mot; en rygg som er bred og uendelig, et arr med en glatt fordypning som man kan føle og følge med fingerspissene og gjøre til sitt eget; en plutselig grådighet i underlivet; en stemme som hvisker "Men jeg gjør deg jo vondt, lille pike" og ens egen som svarer Nei, nei!" en munn som er mykere enn noe annet i verden; en varme som gjør at man må sparke teppene av seg og ned på gulvet, selv om det er kaldt og frosten har mattet rutene - og man vet at det er dette som er meningen med det hele, og at det er dette man er satt til verden for, og man tenker "Herregud, er det virkelig ikke annet?" - For det er jo så lite, så enkelt og så primitivt, og likevel så mye, mye mer enn man kan bære, og man må gråte fordi man vet, allerede mens dette står på, at ensomheten aldri vil føles større og mer håndgripelig fysisk enn når dette tar slutt. For det tar slutt! Alle ting tar slutt, og igjen er man alene og enda naknere enn før, med sin meningsløse, sin hjemløse og sårbare kropp

Hvordan skal man forklare menneskenes sinn?
Med sinnet er det som med kjærligheten, det er umulig å forklare,
men hvem var vi hvis vi ikke forsøkte!