Bokelskere.no

De vil være en del av flyten. De viser ingen tegn til svakhet, noen av dem, ikke der ute, langs fartsårene, ikke før de kommer hjem og har lukket døren bak seg, men der inne, omgitt av en eller to eller tre som står dem nær, blir de seg selv igjen, som ved en uhyggelig forvandling, hvor alt som har vært stramt og aktpågivende, blir uaktsomt, slapt, pløsete, skrukkete. De går fra falskhet til ekthet, og det er ikke noe pent syn. Selv de alminnelig pene, de etter forholdene noenlunde kjekke, blir stygge som juling idet de oppgir promenadeversjonen av seg selv, i det øyeblikk de slipper krampetaket om sin egen offentlige figur. Det er dette som skjer: De gir opp å være den de ønsker å være og synker sammen i den de er. Fra å ha spilt sin rolle med glans, der ute under åpen himmel, blir de plutselig, bak hjemmets lune vegger, en bitter, forurettet, selvmedlidende og trist karakter igjen, i det spillet som ikke lenger er noe spill og som derfor er uendelig tragisk, tragisk uten formildende omstendigheter, tragisk uten å være vakkert samtidig.

Det finnes bare to oppholdssteder for det som lever: enten på utsiden eller på innsiden. Og på dem begge hersker forvirring. Et menneske er en hud mellom to former for kaos.

Men et øyeblikk var du ett med verden. En verden som ikke er til å holde ut.

Min fortids mørke er min fremtids lys.

Ingenting av dette har du følt før. Alt har ligget der, begravet i deg, ubrukt, i mangelen på det som kunne vekke det til live.

I møtet med en tidligere kjæreste:

"Hvor skal du?" spør du med den samme høye stemmen, som om dere står flere meter unna hverandre. På asfalten mellom dere ligger en avis som har dukket frem fra den smeltende isen, gjennombløtt og opprevet som en kvestet fugl.

Enda sier du det rett ut til ham, at Amalie setter sånn pris på å ha blitt kjent med ham. Enda forteller du ham, galskap over alle galskaper, AT DET HADDE VÆRT HYGGELIG OM HAN STAKK INNOM EN KVELD PÅ EN KOPP TE!

Selv de alminnelig pene, de etter forholdene noenlunde kjekke, blir stygge som juling idet de oppgir promenadeversjonen av seg selv, i det øyeblikk de slipper krampetaket om sin offentlige figur. Det er dette som skjer: de gir opp å være den de ønsker å være og synker sammen i en de er.

Den som hadde vært en katt, tenker du, med hele ansiktet dekket av pels, uforstyrret av alt omkring seg, egen og arrogant, uten anlegg for annet enn en evig gjentagelse av det samme, sove og våke, sove og våke, uten hensyn til noen eller noe. Og du tenker: Hvorfor er jeg Aksel og ikke Festus? Hva er egentlig grunnen til at det ble slik? Hvorfor er det ikke omvendt?

Den som hadde vært en astronaut, tenker du, pakket inn i en enorm klumpete drakt som skjuler alt, svevende i vektløs tilstand til et sted i det ytre rom, skutt ut som en prosjektil, på vei mot det ukjente, lenger og lenger vekk fra Jorden, alt forlatt som trekker deg ned, fri fra hele elendigheten, den som ville ha ligget igjen som en klump med dritt på en grønn klinkekule, en liten stein, en sandpartikkel, et støvkorn bare, til slutt mindre enn et støvkorn, til slutt ingenting.