Bokelskere.no

I disse dager var det som det gikk en ørken gjennom meg; jeg var som en ørken i en ørken og jeg lengtet etter å søke tilflukt i Lucie. Jeg kunne plutselig ikke begripe hvorfor jeg hadde følt et så avsindig begjær etter hennes kropp; det forekom meg nå at hun kanskje ikke var en kvinne av kjøtt og blod, bare en gjennomsiktig søyle av varme i denne vår iskalde verden.

(…) overalt hvor jeg hadde forsøkt å ta et oppgjør med den urett som var begått mot meg, hadde jeg selv endt med å begå urett mot andre.

På egen hånd kan folk nemlig ikke tilgi, og det står heller ikke i deres makt. De er ute av stand til å oppheve en synd som er begått. Det makter ikke et vanlig menneske. Frata synden dens gyldighet, utslette den, viske den ut fra tid og til evighet, altså gjøre noe til intet, dette er en hemmelighetsfull og overnaturlig gjerning. Bare gud kan utslette en synd, gjøre den til intet, tilgi den – fordi han står over alle jordiske lovmessigheter, fordi han er fri, fordi han kan gjøre underverker. Et menneske kan bare tilgi et annet menneske ved å støtte seg fra Guds tilgivelse.
Fordi du ikke tror på Gud kan heller ikke du tilgi, Ludvík. Du tenker stadig på dette plenumsmøte i partiorganisasjonen, der alle rakte hånden i været og enstemmig gikk inn for å ødelegge din fremtid. Dette har du aldri tilgitt dem. Og ikke bare som enkeltindivider. Det var vel en hundre personer der og det er en god del, en slags liten prøve på menneskeheten. Du har aldri kunnet tilgi menneskheten dette. Fra da av har du ikke hatt tillit til menneskeheten, men det forhindrer ikke at et slikt generelt hat til menneskene er fryktelig og syndig. Det er blitt til en forbannelse for deg. For å leve i en verden der ingen blir tilgitt, der ingen kan bli frelst eller forløst det er som å leve i helvete. Du lever i helvete, Ludvík, og jeg synes synd på deg.

"... Til tross for all min skeptisisme har jeg beholdt en viss irrasjonell overtro, for eksempel nettopp denne merkelige overbevisningen om at alt som skjer meg i livet også har en eller annen mening, at de betyr noe; at livet ved sitt eget hendelsesforløp sier noe om seg selv, at det gradvis røper noen av sine hemmeligheter, at det står for oss som en rebus med en mening som må avdekkes, at de hendelsene vi opplever i livet er dette livets mytologi og at nøkkelen til sannheten og hemmeligheten ligger i denne mytologien. Er dette en illusjon? Det er mulig, det er til og med sannsynlig, men jeg kan ikke bli kvitt dette behovet for uopphørlig å dechiffrere mitt eget liv ..."