Bokelskere.no

Det gjelder å feste blikket.

Hvis vi sier at vår nåværende kultur ble endelig grunnlagt på sekstenhundretallet, i den forstand at alle de elementer som preger vår tid, for første gang var til stede da, er det mellom to bestemte portalfigurer som dørene slås opp: Hamlet og Don Quijote. Deres forfattere, Shakespeare og Cervantes, døde samme år, og deres forståelse av et menneskelige, så radikalt ulike de enn fortoner seg innbyrdes, danner to poler i vår forståelse av oss selv. I deres tid ble det absolutte, som de kjente gjennom navnet det guddommelige, trukket nærmere og nærmere det relative. Det vil si det mellommenneskelige, som er et annet navn på det sosiale. Hamlet tviler, og det er som om han oppdager tvilen, den fyller alt. Don Quijote tviler ikke, han tror, men det han tror på, og som han ser, siden det fyller hans syn, er ikke virkelig, det tilhører fiksjonen og ikke verden. Han ser sauer, senker sin lanse og går til angrep, han tror det er en fiendehær. Han ser en vindmølle, senker sin lanse og går til angrep, han tror det er en kjempe. Don Quijote er en komisk helt. Hamlet er også en helt, men av den eksakt motsatte grunnen, han tviler og relativiserer i en verden av absolutter. Hamlet er en tragisk helt. Don Quijote ser den gamle verden som for siste gang. Hamlet ser den gamle verden som for første gang. Gjennom dem ser vi oss selv, for vår kultur er grunnlagt i tvilen, og vårt spenn strekker seg fra den relative hverdagsvirkeligheten og til de store forestillingers himmel. Hitler eliminerte tvilen, og han senket de store forestillingers himmel ned i den relative hverdagsvirkeligheten, det vil si, innsatte fiksjonen i den materielle virkeligheten og gjorde virkeligheten om til et skuespill, som låste enkeltmennesket fast til masken.

Lykke lå ikke for meg, men det var lykkelig jeg var.

Skjønnheten, det vil si det littærere, filteret verden blir sett gjennom, gir håp til det håpløse, verdi til det verdiløse, mening til det meningsløse. Det er uvegerlig slik. Ensomheten beskrevet vakker hever sjelen til store høyder. Og da er det ikke lenger sant, for ensomheten er ikke vakker, fortvilelsen er ikke vakker, selv ikke lengsen er vakker.Det er ikke sant, men det er godt. Det er en trøst, det er en lise og kanskje er det der noe av litteraturens berettigelse ligger.

"Å barna mine, elskede barna mine, måtte dere aldri tenke det! Måtte dere alltid forstå at dere er nok i dere selv!"

Verden holdt på å forsvinne, for den var alltid et annet sted...

Livet skulle ikke merkes, det var det vi strebet etter, men hvorfor? For å kunne skrive på gravstøtten "Her hviler en som likte å sove?"

Hadde noen ringt til barnevernet og sagt at de måtte komme og redde barna fra denne forferdelige faren, som kanskje er narkoman, og i alle fall er tvilsom, ville jeg ha vært på defensiven, følt at det var noe i det, og bare halvhjertet forsvart meg

Evnen til å oppfatte er ikke stor hos folkemassen, de forstår lite, men til gjengjeld glemmer de fort.

Ingenting av dette kunne jeg si til Thomas og Marie,for som tilfellet er med det aller meste jeg leser av litteratur og ser av kunst, forholder jeg meg til det med noe annet enn tankene.