Bokelskere.no

Jeg lå og stirret inn i det beksvarte mørkets tomhet, og mitt hviskende åndedrett sørget bare for å minne meg om min egen forgjengelighet, det var som om jeg, når jeg ikke så noe, kunne se gjennom mørket det som var det mest virkelige av alt: Døden selv, en tynn, møllspist skikkelse kledd i tung, svart fløyel, alltid rede til å presse den tause kluten med kloroform over offerets nese og munn, for så å frakte ham til en ventende svart sedan og inn en eller annen fryktelig sone og flyktningleir der mørket hviler og der ingen noensinne slipper ut.

Vi gikk rett inn i huset og over et tregulv som knirket så det ville gitt en bibliotekar hjerteanfall.