Bokelskere.no

Det var mange andre ting han unngikk også, men som jeg aldri hadde tenkt på da, ikke sett, fordi det en person gjør alltid overskygger det den ikke gjør, og det pappa ikke gjorde, var ikke så lett å legge merke til, også fordi det overhodet ikke var noe nevrotisk ved ham.

Bortsett fra noen enkelthendelser, som Yngve og jeg hadde snakket om så ofte at de nesten hadde antatt bibelske proporsjoner, husket jeg så godt som ingenting fra barndommen. Det vil si, jeg husket så godt som ingen av hendelsene i den. Men rommene de utspilte seg i, husket jeg. Alle stedene jeg hadde vært på, alle værelsene jeg hadde vært i, husket jeg. Bare ikke det som hendte i dem.

Når oversikten over verden blir større, blir ikke bare smerten den forårsaker mindre, men også meningen

Kleenex-boksen var et tegn på at det her gikk inflasjon i gråt, og i døde.

Jeg tenker det jeg tenker , kan ikke hjelpe for at jeg tenker det, kan jeg?

Følelser er som vann, det former seg alltid etter omgivelsene. Selv ikke den største sorg setter spor, når den føles så overveldende og varer så lenge, er det ikke fordi følelsene har stivnet, det kan de ikke, men at de står stille, som vannet i et tjern står stille.

Lutefiskmiddag med venner, se det var en verden jeg var helt utenfor. Ikke fordi jeg ikke klarte å spise lutefisk, men fordi jeg ikke ble invitert til slike sammenkomster. Hvorfor det var slik, ante jeg ikke. Jeg brydde meg heller ikke om det lenger. Men en gang hadde jeg gjort det, en gang hadde jeg stått utenfor og lidd av det. Nå stod jeg bare utenfor.

Av med klærne, på med vannet, dampende varmt, over hodet, ned langs kroppen. Skulle jeg ronke? Nei, for faen, pappa var jo død. Død, død, pappa var død. Død, død, pappa var død.

Jeg hadde en gang studert kunsthistorie, og var vant til å beskrive og analysere kunst. Men det jeg aldri skrev om, og som er det eneste viktige, var opplevelsen av den. Ikke bare fordi jeg ikke kunne, men også fordi følelsene bildene løftet opp i meg, gikk imot alt jeg hadde lært om hva kunst var, og hva den var til for. Så jeg holdt det for meg selv.

Jeg hadde ingen historie, og så laget jeg meg en, omtrent som et nazi-parti i en drabantby ville gjøre det.