Bokelskere.no

En av de tingene som gjør den israelsk - palestinske, den israelsk -arabiske konflikten spesielt vanskelig, er det faktum at den i alt vesentlig er en konflikt mellom to ofre. To ofre for den samme undertrykkeren. Europa som koloniserte den arabiske verden, utbyttet den, ydmyket den, trampet på dens kultur, hersket over den og brukte den som en imperialistisk lekeplass, er det samme Europa som som diskriminerte jødene, forfulgte dem, trakasserte dem og til slutt massemyrdet dem i et folkemord verden aldri hadde sett maken til.

Konflikten mellom israelere og palestinere er ikke noen film fra Det ville vesten. Det er ikke en kamp mellom det gode og det onde, men snarere en tragedie i ordets eldgamle, helt presise betydning: et sammenstøt hvor begge parter har rett, et sammenstøt mellom et meget sterkt, dyptgående og overbevisende krav og et annet krav som er helt annerledes, men ikke mindre overbevisende, sterkt eller menneskelig.

Angrepet på USA den 11 september er ikke bare de fattiges kamp mot de rike. Denne kampen er en av verdens mest utfordrende problemer, men man misforstår den 11 september dersom man tror at terrorangrepet kun var et resultat av konflikten mellom fattigdom og rikdom. Hadde det vært så enkelt, skulle man snarere ha ventet et angrep fra Afrika, den fattige verdensdelen, rettet mot Saudi Arabia og Golf- statene, de oljeproduserende landene, verdens rikeste. Men, nei - den egentlige kampen føres mellom fanatikere, som mener at målet - likegyldig hvilket mål - helliger middelet, og resten av menneskeheten, som mener at livet er et mål i seg selv - ikke et middel.

I dag kommer jeg å en gammel historie hvor en av personene - det forgår selvfølgelig i Jerusalem, hvor ellers? - sitter på en fortauskafé. Ved siden av ham sitter en gammel mann, og de kommer i snakk med hverandre. Det viser seg at den gamle mannen er Gud selv. Den andre personen tror ikke noe på det med det samme, men etter enkelte tegn og varsler blir han overbevist om at han sitter ved samme bord som Gud. Og han har et spørsmål å stille Gud - et svært presserende spørsmål, selvfølgelig. "Kjære Gud," sier han, "Vær så snill å fortelle meg én gang for alle hvem som har den rette troen? Katolikkene, eller protestantene, eller kanskje jødene, eller er det muslimene? Hvem har den rette troen?" Og Gud svarer, i denne historien: "For å si som sant er, min sønn, så er jeg ikke religiøs, jeg er ikke engang interessert i religion."

Jeg ville gjerne på dette stadiet, kunne si at litteraturen er en motgift til fanatismen ved sin evne til å fylle leseren med fantasi. Jeg skulle ønske jeg rett og slett kunne skrive en resept: Les skjønnlitteratur og du blir kurert for din fanatisme.

Jeg har sterk tro på kompromisser. Jeg vet at ordet kompromiss har et forferdelig ry i idealistiske kretser i Europa, særlig blant de unge. Et kompromiss blir betraktet som mangel på integritet, mangel på moralsk ryggrad, mangel på konsekvens, mangel på ærlighet. Kompromisset stinker, kompromisset er uhederlig.

Ikke i mitt ordforråd. I min verden er ordet kompromiss ensbetydende med ordet liv. Og der det er liv, er det kompromisser.

Jeg tror at fanatismens innerste vesen kan søkes i behovet for å tvinge andre til å forandre seg. Den alminnelige tilbøyeligheten til å forbedre sin neste, forandre på ektefellen, dirigere sine barn eller å rette på broren sin i stedet for å la dem være i fred. Fanatikeren er en svært uselvisk person. [...] På den ene eller andre måten er fanatikeren mer interessert i deg enn i seg selv, av den enkle grunn at fanatikeren enten har et veldig dårlig selvbilde eller ikke noe selvbilde i det hele tatt.

Fanatisme er eldre enn Islam, eldre enn kristendommen, eldre enn jødedommen, eldre enn noen stat eller regjering, politiske systemer, eldre enn noen ideologi eller religion i denne verden. Fanatisme er dessverre en alltid tilstedeværende bestanddel av menneskenaturen; et ondt gen, om man ønsker å uttrykke det slik.

En ting er å jage en flokk fanatikere i fjellene i Afghanistan. En annen er å bekjempe fanatisme.

Humor er evnen til å erkjenne at uansett hvor selvrettferdig man er, og hvor stor urett man har lidd, er det alltid et aspekt ved det som er en smule komisk.