Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Jeg setter meg ved kjøkkenbordet med brødskivene mine. På andre forsøk åpner jeg avisa på riktig side. Når jeg er på Tveita senter og kjøper skolebrød, spiser jeg bestandig det gule i midten først, og mens oversikten over alle som har gått konkurs er avisas kokosstrø, er dødsannonsene den gule vaniljeplommen.
"Epsilon og jeg kunne ikke få barn enda så mye vi prøvde.
Først trodde vi det skyldes køyesenga".
(...) for noen ganger må man være raus i et ekteskap. Det handler om å gi, ikke bare ta.
Jeg sitter der til det kommer en katt, før eller senere kommer det alltid en katt.
Jeg vil si noe meningfullt, og hele natta ligger jeg våken og prøver å finne noe som rimer. Jeg vet med meg selv at her blir jeg liggende. Men så blir det morgen, og jeg kjenner hvor sulten jeg er.
Epsilon sier at det statistisk sett er størst sannsynlighet for å dø i senga.
Jeg bør kanskje stå opp.
Jeg ser lenge på ham og lurer på hvordan det kan ha seg at bussene går, at det er mat i butikken, at Dagsrevyen alltid er presis, at verden fungerer sånn noenlunde. Men jeg rister det av meg og går videre.
Nå for tiden trenger man bare finne opp et slagord for sjokolade for å få reise til verdensrommet, og jeg har lest at hvis man reiser ut i rommet så vil man være yngre når man kommer tilbake enn om man hadde holdt seg på jorda, for tid er relativt. En dag med Epsilon er for eksempel ikke det samme som en dag uten.
Før vi sovner leste Epsilon høyt om standardavvik og konfidensintervaller, mens jeg holdt lommelykta. Ganske snart sluknet jeg og lommelykta, men Epsilon leste videre i lyset fra månen, og det er en fin ting å ha en som er våken når du sover.
Einar Lunde forteller om folk som dør, og utover kvelden dør de hver hele time frem til Kveldsnytt. Jeg skjønner ikke at folk orker, vi burde gjøre opprør.
Jeg lurer på hva som vil skje med alle tingene vi har, de vil vel bli kastet og alle minnene som sitter i dem blir kastet de også. Og jeg lurer på hva som er den dypeste innsjøen i verden.