Bokelskere.no

Da jeg endelig våknet, var det halvlyst ute. Klokken viste kvart over seks, men jeg kunne ikke vite om det var morgen eller kveld. Jeg dro på meg et par slacks og stakk hodet ut av døren for å kikke på naboens dørmatte. Morgenavisen lå der, hvilket fikk meg til å konkludere med at det var morgen. I slike stunder kan det være kjekt at noen abonnerer på en avis. Jeg burde kanskje gjøre det.

Jeg har alltid sagt det – en fordom fra min side, vil jeg tro – at man kan fortelle mye om et menneskes karakter ut fra deres valg av sofa. Sofaer utgjør et rike som er ukrenkelig overfor seg selv. Det er noe bare de som har vokst opp med gode sofaer vil ha sans for. Det er som å vokse opp med gode bøker, eller god musikk. Den ene gode sofaen avler den andre gode sofaen: den ene dårlige sofaen avler den andre dårlige sofaen. Sånn er det bare.

"Jeg skjønner ikke." Jeg skjønte faktisk ikke. I det store og det hele er jeg en alminnelig fyr. Jeg sier at jeg skjønner når jeg gjør det, og jeg sier at jeg ikke gjør det når jeg ikke gjør det. Jeg prøver å snakke rett fra leveren. Så vidt jeg kan forstå, er det mange av problemene her i verden som har sitt opphav i dunkle talemåter. De fleste mennesker ber om bråk, et sted i underbevisstheten, når de går rundt omkring og snakker utydelig.

Men fraværet av strid og hat og begjær innebærer at det motsatte heller ikke eksisterer. Ingen glede, ingen samhørighet, ingen kjærlighet. Bare der det er desillusjon og depresjon og sorg, kan lykken oppstå. Uten fortvilelsen over tapet, finnes intet håp.

En god tømmerhugger har bare ett arr på seg.

Jeg var ikke spesielt redd for selve døden. Som Shakespeare har sagt, dø i år, så behøver du ikke dø til neste år. Enkelt og liketil, sånn sett. Livet er ingen dans på roser, for all del, men dansemusikken kan jeg tukle med selv. Det er altså til å leve med. Men etter at jeg er død, kan jeg ikke bare få ligge i fred? De egyptiske faraoene var inne på noe da de ønsket å stenge seg inne i pyramider.

Minner går sine små ærend gjennom knapt merkbare dører i mitt vesen.

"I don't understand." In fact, I didn't understand. On the whole, I'm a regular guy. I say I understand when I do, and I say I don't when I don't. I try not to mince words. It seems to me a lot of trouble in this world has its origins in vague speech. Most people, when they go around not speaking clearly, somewhere in their unconscious they're asking for trouble.