Bokelskere.no

Hun forhastet seg aldri. Meldte det seg en hindring, så ventet hun til den forsvant før hun foretok seg noe mer. Hun kunne slå seg fullstendig til ro i ventetiden. Hun behersket også en teknikk som er hemmeligheten ved all god bryting - nemlig å la motstanderen gjøre det tyngste arbeidet og bruke kreftene til å framkalle sitt eget nederlag.

Et tidsintervall er et underlig og inkonsekvent begrep. Man skulle tro at en daglig tredemølle og en begivenhetsløs tid ville fortone seg som endeløs. Slik skulle det være, men det er ikke slik. Tider da intet skjer, har ingen utstrekning eller varighet. Men tid som er spekket med innhold, flenget av tragedie, isprengt med glede - det er den som i erindringen står for en som lang. Og dette er som det skal være, når man tenker over det. Det hendelsesløse har ingen milepeler som minnet kan knytte seg til. Fra intet til intet er det ingen avstand i tid.

Det er ikke lett å kløve en mann i to og alltid finne frem til den rette halvdelen.

Ingen spørsmål er pinlige eller støtende unntagen de som røper nedlatenhet.

noen mennesker er venner med hele verden i sitt hjerte, mens andre hater seg selv og lar hatet flyte omkring seg som smør på varmt brød.

Det hender at menneskelige foreldre setter monstre i verden.

Når et barn for første gang gjennomskuer de voksne - når det første gang demrer i et lite alvorshode at de voksne ikke har guddommelig forstand, at deres meninger ikke alltid er kloke, deres tankegang ikke alltid riktig, deres avgjørelser ikke alltid rettferdige - da legges barnets verden uhyggelig øde. Gudene er ramlet ned og all trygghet er borte. Og én ting er sikker når det gjelder guders fall; de faller ikke med måte; de knuses eller splintres eller synker dypt ned i grønn gjørme. Det er et langvarig slit å bygge dem opp igjen; de vil ikke riktig lyse og skinne mer. Og barnets verden blir aldri riktig hel igjen. Det er en smertefull måte å vokse på.

Da Liza kom i syttiårsalderen, fikk hun besvær med fordøyelsen, og doktoren sa hun skulle ta en spiseskje portvin som medisin. Hun tvang i seg den første skjeen og skar grimaser, men det smakte ikke så verst. Fra den dag luktet det portvin av henne både sent og tidlig. Hun drakk bestandig med skje, for det var og ble medisin, men etterhånden satte hun til livs over en flaske om dagen, og hun ble en meget mer omgjengelig og lykkelig kvinne.

At en ung mann i føydaltiden ikke dugde til å føre sverd og lanse, utpekte ham til den geistlige stand. Joe's udugelighet i gårdsarbeidet og i smien utpekte ham til en høyere utdannelse.

Man kan skryte av hva det skal være når man ikke har noe annet. Jo mindre man har, dess mer blir man kanskje oppsatt på å skryte.