Bokelskere.no

Hun hadde vært en ung jente på sytten år, livredd og avkreftet, da de allierte soldatene kom og avviklet konsentrasjonsleiren. Hele familien hennes var blitt drept i holocaust under Den annen verdenskrig. Det ironiske var – og tak i meg med fryktelige hoggtenner – at mama, moren som fødte David, også overlevde et blodbad som krevde nesten hele familien hennes. Bare med den forskjell at sistnevnte skjedde på grunn av førstnevnte, noe som forsterket min oppfatning av at det var palestinerne som måtte betale prisen for jødenes holocaust. Jødene drepte min mors familie fordi tyskerne hadde drept Jolantas familie.

[…] Og den redselen vi har opplevd, er noe folk fra Vesten aldri vil erfare. Den israelske okkupasjonen utsatte oss i ung alder for våre mest ekstreme følelser, og det gjør at vi ikke kan kjenne andre følelser enn de mest ekstreme. Røttene til vår sorg er så sterkt forbundet med en opplevelse av tap, og derfor har døden flyttet inn hos oss og blitt et familiemedlem vi helst vil unngå, men som like fullt er en del av familien. Vårt sinne er et raseri som folk fra Vesten ikke kan forstå. Vår tristhet kan få steiner til å gråte. Og vi elsker på samme måten, Amal. Det er den sorten kjærlighet som du kan oppleve bare hvis du har kjent den intense sulten som får kroppen til å ete seg selv om natten. Den sorten du blir kjent med først etter at livet har vernet deg mot fallende bomber eller kuler gjennom kroppen. Det er en kjærlighet som stuper naken ned i uendeligheten. […]

"Hvor glad er du i meg?"
"Min kjærlighet er like stor som havet og alle dets fisker. Like stor som himmelen og alle dens fugler. Like stor som jorden og alle dens trær."

De tok ingenting for gitt. Nærheten mellom dem var av det hudløse slaget, uten skam, den typen kjærlighet som Fatima hadde snakket om, som kastet seg naken ut i seg selv, mot uendeligheten, til steder der alt som høre Gud til, er hjemme.

Det er den sorten kjærlighet som du kan oppleve bare hvis du har kjent den intense sulten som får kroppen til å ete seg selv om natten. Den sorten du blir kjent med først etter at livet har vernet deg mot fallende bomber eller kuler gjennom ktoppen. Det er en kjærlighet som stuper naken ned i uendelighet. Jeg tror der er der GUD bor.

Jeg tok varsomt imot min lille niese, og hjertet mitt trådte forsiktig inn i dette kjærlighetens hus. Den lille munnen hennes åpnet seg i et fint gjesp, og jeg bøyde meg nærmere for å trekke inn duften av henne. Det finnes ikke noe så rent, som om små biter av Gud lever i den knapt hørbare pusten til et spedbarn.

Til tross for at det ikke kom en lyd fra ham, var sorgen hans sterk og intens, og den svevde over gravene lik regn som ikke kan falle. Tårene hans steg opp inne i en ensomhet som ikke lot seg drukne, skake eller røre ved.

Endelig hadde jeg barnet mitt i armene, en blomsterknopp. Jeg tilpasset min eksistens til rytmen av kjeven hennes som suget melk av brystet mitt, mens hun øste liv over mitt forherdede hjerte, lik mose som mykner en stein.

Den uken i september..... er kjernepunktet i mitt liv. Den er mitt tyngdepunkt. Den er punktet der alle vendepunktene i mitt liv møtes. Den er et øredøvende crescendo fra en to tusen år gammel slekt. Den er setet til en demonisk Gud.

"Å sitte ute ved havet. Bare sitte der, for jeg kan jo ikke svømme," var det som sto øverst på hennes ønskeliste da vi var unge.