Bokelskere.no

«Alleen. En vind gjennom alleen. Ved et gammelt hus står tre store trær tett sammen. Trekronene duver i hverandre høyt der oppe. Som en himmelskog. Jeg har aldri tenkt på at så høye trær fantes andre steder enn i Tarzans jungel. Men det er klart at jeg må ha visst det. Jeg legger hodet bakover og puster. Søskenbarnet løper foran og roper på meg. Jeg enser det ikke.
Hvordan kan det være slik? Trær som bare står der på samme sted og vokser seg inn i himmelen?
I hundre år.
Vokser og vokser.
De rister i vinden og suser Sanger.
Bestefedre og små unger dør, men ikke de store trærne.
De feller bladene og får nye.
Greiner høyt der oppe. Røtter dypt, dypt der nede.
Treet kommer fra jorden og strekker seg opp og forbi - til
evigheten.
Jeg går helt inntil det nærmeste og slår armene om det.»

Men under alt dette lå lengselen. Etter noe annet. Noe mektigere. Noe uforstandig stort som kunne fylle hele henne.

Å velge bort er å gjøre en bestemmelse.

Vent ikke med å danse til du blir gammel. Da kan det være for sent.

Å lese er aldri unyttig.

Elida kjøpte bringebær, satte seg på en benk og spiste opp hver smitt og smule. Etterpå kom hun på at hun skulle tatt dem med hjem.

Nå satt de ved kjøkkenbordet og fikk seg oppvarmet mat. Salt taretorsk, poteter og kålstuing. Fisken var ikke av akkurat samme prima som de hadde hatt på Rosenhaug. De ante ikke hvor den kom fra, eller hvor lenge den hadde reist før den kom i saltdunken. Elida og Fredriks barn klagde ikke på maten. Hva som da ville skje, var ikke godt å si. Men de visste loven. Man spiste det som var på bordet. I alle fall spiste man opp det man selv hadde lagt på tallerkenen.

Mens kamp om lønn e å forlange retten tel å leve a ærlig arbeid. Æ må få sei fram et vers som han Rudolf Nilsen skreiv.
Tvers igjennom lov til seier!
Ikke går der andre veier
til vårt drømte, frie land.
Før vi tramper ned og skaffer
vei i lovens paragrafer
er vi treller alle mann.

Æ forsto vel at han ikkje va heilt med beinet då han kom med dennan tesen om at jordens misjon er å utvikle kjærlighetens prinsipp. Å? sa Elida nesten fornærmet. Jorda har ingen misjon. Jord e jord og kan ikkje ha nokka oppgave utover det å være. Kjærligheta må menneskan sjøl ta sæ a.

Hun er det første menneske jeg hører si ordet Kjærlighet i største alvor.