Bokelskere.no

Etter dette begynte Sumire for seg selv å kalle Miu for «elskede Sputnik». Hun elsket klangen av disse ordene. Det fikk henne til å tenke på romhunden Laika. En satellitt som gled lydløst
gjennom verdensrommets mørke. To blanksorte hundeøyne som tittet ut gjennom det lille vinduet. Hva så de der ute i universets endeløse ensomhet?

«Den tørre klirringen av isbitene gjenlød hult i Sumires hode, som jamringen fra en røver innesperret i en grotte.»

Jeg står fast i dette klassiske paradokset man aldri kommer utenom når man prøver å besvare denne problemstillingen:"Hvem er jeg?" Målt i ren informasjonsmengde er det ingen i denne verden som har mer å fortelle om meg enn jeg selv. Men med det samme jeg begynner å snakke om meg selv, har det "jeg" som blir fortalt, allerede blitt utvalgt, avgrenset og filtrert av det "jeg" som forteller, og av mine verdisystemer, persepsjonelle målestokk, observatoriske evner og av eventuelle verdslige interesser som måtte spille inn. Og hvor sant kan da dette "jeg" som blir fortalt, sies å være, objektivt sett?

Da vi kom utenfor, hadde et dypt, blåsvart skumringsmørke senket seg over øya, som om noen hadde løst opp himmelen i blekk. Blåfargen var så intens at det føltes som den ville smitte av i lungene mine når jeg pustet inn.

Det var en perfekt sommerferiedag - varm, ensom og fri. Jeg plaget ingen, og ingen ble plaget av meg.

On rainy or cold days she'd go into an old-fashioned coffee house where classical music played at full volume, sink down into a worn-out sofa, and read her books, a serious look on her face as she listened to Schubert's symphonies, Bach's cantatas.

"Hvis ikke du har noe imot det, vil jeg gjerne stille deg et personlig spørsmål," sa jeg.
"Fyr løs."
"Hvis det er slik at alle mennesker ikke er likeverdige, hvor omtrent på skalaen vil du si at du selv befinner deg?"
Overbutikkvakt Nakamura trakk sigarettrøyken dypt ned i lungene, ristet på hodet og blåste røyken langsomt ut igjen, som om den var en mening han prøvde å skyve på noen. "Ingen anelse. Men ta det med ro, herr lærer, det er i alle fall ikke samme sted som deg."

Når du finner en årsak eller teori som tilsynelatende forklarer alt, vil det alltid være en fallgruve der et eller annet sted. Det er en empirisk regel som jeg har kommet fram til. Som noen en gang sa: Hvis det kan forklares med en bok, er det bedre å ikke forklare det i det hele tatt.

Slik fortsatte vi altså å leve, tenkte jeg. Samme hvor dype og skjebnesvangre tap vi hadde lidd, samme hvor uerstattelige ting vi var blitt fravristet. Selv om vi var blitt forvandlet til det ikke var noe annet igjen av oss enn et tynt lag med hud, fortsatte vi vårt tause strev for å holde livet gående. Favn etter favn halte vi til oss vår tilmålte tid og slapp den ut igjen bak oss.

Det var som om den aksen av virkelighet som verden vanligvis dreide rundt, var borte. Fargene føltes unaturlige, og detaljene var dårlig utført. Veggene var laget av pappmasjé og stjernene av aluminiumsfolie. Overalt kunne du se limet og spikrene som holdt det hele sammen.