Bokelskere.no

Ennå etter tre generasjoner hadde bymenneskene hjemlengsel til landet, og når de kom ut dit, falt de i ekstase når de fikk se en grind eller en ku.

Her satt de og lekte at de var fri som fuglen. Den romantiske tid var til ende; men fremdeles hadde en genidyrker rett til å sulte i hjel, og det var heller ikke forbudt å begå selvmord, bare man gjorde det med en viss smag.

(Bohemene på «Morgonstjærnan»)

Å arbeide om søndagen var syndig ; men å spille på trekkspill en mandags middag var en forbrytelse. --- Det lå anelser av undergang i denne musikken.

Marta viste han [faren] ut i badet, hvor han ble stående og stusse allerede i døren. Dette glitter fra kraner og dusjrør, fra speil og glasshylle, fra hele dette maskinrom med de forskjelligste innretninger, fikk faren for et øyeblikk til å glemme hva det var han skulle der.

Da Adrian gikk, hadde han en flau smak i munnen. Det slo ham at bohemene var på flukt. Postbudene var på flukt. Selv hadde han vært på flukt. Han hadde levd i en verden av flyktninger ... Men kunne han ikke leve livet istedenfor å flykte fra det, da var det hele verdiløst – også de erfaringer han hadde gjort.

Erfarne øyne kunne se forskjell på de gamle som gikk sin faste runde, og ingenuene, de ganske fortryllende unge og sky pikene, som tok sine første skritt på Kungsgatan. Her kunne mødrene ute på landet finne igjen sine døtre. Ikke dem de anså som fortapt, men de som regelmessig skrev hjem og fortalte at de hadde en god post og hadde meget å gjøre ...

Nå da høstnettene var kommet, blåste papir og bøss omkring på Kungsgatan som refuserte dikt.

Personalsjefen hadde sittet så lenge i sin sjefsstol, underernært på romantikk, at han ble rørt da han fikk snakke med en som hadde sultet og gått ute om nettene.

På landet hadde Adrian vært en løve. I byen var han ingenting, og nå skulle han bli enda mindre. Han skulle bli mindre enn en prikk.

Mellom de elendige var det ingen solidaritetsfølelse.