Bokelskere.no

Hjertet hans banket fortere og fortere mens Daisys hvite ansikt nærmet seg hans. Han visste at når han kysset denne piken og for evig og alltid koblet sine usigelige visjoner sammen med hennes forgjengelige åndedrag, ville aldri tankene hans komme til å sveve fritt igjen, som Guds tanker. Og altså ventet han og lyttet enda en stund til tonen fra stemmegaffelen, som var slått an mot en stjerne. Deretter kysset han henne, og da hans lepper rørte ved hennes, foldet hun seg ut som en blomst for ham, og inkarnasjonen var fullbrakt.

Det er alltid trist å se med nye øyne på ting som man har tilpasset seg etter så godt man har kunnet.

Men i hans hjerte raste en ustanselig hvirvelstorm. De mest groteske og fantastiske forestillinger hjemsøkte ham om natten. En verden av skrikende farver levde i hans tanker mens klokken tikket på vaskeservanten, og månen vætet klærne hans som lå i en haug på gulvet, med fuktig lys. Hver natt føyde han nye detaljer til sine fantasibilder, helt til søvnen kom og utslettet den siste strålende scenen. En stund tilfredsstillet disse fantasiforestillingene ham. De ga ham en viss idé om virkelighetens uvirkelighet, en garanti for at verdens grunnvoll hvilte sikkert på vingen til en fe.

Han hadde så ofte forestilt seg det, drømt om det, ventet på det og lengtet etter det uten å slappe av et øyeblikk. Nå kom reaksjonen, og han oppførte seg som et urverk når fjæren ryker.

Strupen hennes var full av smertelig melankolsk skjønnhet som talte om en uventet lykke.

Jeg greide ikke å tilgi ham eller like ham, men jeg skjønte at han trodde han hadde handlet riktig. Det hele virket så tilfeldig og forvirret. Tom og Daisy var bestandig så uforsiktige - de knuste ting og mennesker, og så trakk de seg tilbake til pengene sine og likegyldigheten sin eller hva det nå var som knyttet dem til hverandre, og lot andre rydde opp etter seg.

Jeg kom inn på rommet hennes en halv time før middag, og der lå hun på sengen, skjønn som juninatten i den blomstrete kjolen sin - og så full som en alke.

Vi bør venne oss til å vise folk vennskap mens de lever og ikke etter at de er døde.

Ved åtte-tiden når drosjene kjørte fem i bredden bortover de trange gatene i teaterstrøket, følte jeg meg igjen så underlig om hjertet. Skikkelser lente seg mot hverandre i drosjene mens de ventet på gatehjørnene, og stemmer sang, og det lød latter etter uhørte vitser, og tente sigaretter laget uforstålige figurer inne i mørket. Jeg forestilte meg at jeg også var på vei mot noe spennende og at jeg delte deres intime opphisselse, og at jeg ønsket dem alt godt.

Han snakket en hel del om fortiden, og jeg forsto at det var noe han lette etter, en forestilling om seg selv kanskje, som kjærligheten til Daisy hadde drept. Livet hans hadde vært forvirret og uregelmessig siden den gangen, men hvis han bare kunne komme tilbake til et bestemt utgangspunkt og gå langsomt fremover igjen, måtte han kunne lete seg frem til den tingen.