Bokelskere.no

Det er alltid vanskelig å begynne et nytt liv. Jeg stjeler et eple fra treet i svingen, går langsommere nå, spiser av eplet og stanser under det store bøketreet som står ved inngangen til skolehagen. Fra her kan jeg se huset hvor vi bor, et smalt, lite trehus med en trappeavsats foran hver inngang: det hender at jeg blir stående under treet, at jeg ikke vil gå inn. Det hender at jeg tenker at vi skulle bodd et helt annet sted, i et annet hus, at vi kunne ha levd et helt annet liv; men med en gang jeg går opp grusgangen og låser meg inn døren, så er jeg umåtelig glad for at jeg er hjemme

Når man har vært ulykkelig lenge nok på et sted, hender det at man blir sterkere knyttet til dette stedet enn til noen andre steder: det kan hende at du blir tynget av en forvrengt lykke som fester deg sterkere til dette huset enn til andre hus; du vil plutselig ikke flytte. Hver dag, helt siden begynnelsen, den første dagen i huset på Askøy, har jeg ønsket å komme meg bort, men idag, etter alle disse årene, når jeg er tvunget til å flytte, når jeg endelig kan flytte til et annet sted, så vil jeg det ikke, jeg vil ikke flytte.»

Det gikk så fort at vi hadde vanskelig for å tro det vi så, kanske lukket vi øynene, vi lukket øynene, og da vi åpne øynene igjen, var høsten og våren over, vi hadde mistet sommeren.

Jeg flytter et sted hvor jeg aldri før har vært.
Jeg flytter hjem.
En ny bok; et fremmed sted.
En ny bok; et nytt hjem, ubeboelig, som alltid.
Jeg reiser hjem til et sted jeg aldri før har vært.
Du er kanskje mest fremmed når du er hjemme.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare meg uten min far, jeg våger ikke å tenke på det, og likevel tenker jeg på det tidlig og sent, om morgenen når jeg våkner og om kvelden: jeg vil ikke klare meg uten ham. Jeg må klarer meg uten ham...

Min far vil ikke at tingene hennes skal kastes eller flyttes på; han har aldri, ikke én eneste dag i løpet av alle de årene og månedene og dagene hun har vært død, forsont seg med at hun er borte. Jeg har aldri sett noe lignende, en slik daglig kjærlighet til en som er borte; jeg tror han fremdeles håper at det skulle være mulig at hun kunne komme tilbake. Jeg hadde trodd at sorgen ville avta, at han ville komme til fornuft, og at han ville innrette seg etter det at han var alene, men han oppfører seg som om hun fremdeles er her, riktignok ikke med samme intensitet og styrke som tidligere, men likevel med nok kraft og pust til at han må forholde seg til henne; hun kan ikke være så langt borte, og hvis det virkelig er slik at hun ikke vil komme fullstendig tilbake, så forbereder han seg på å følge etter henne.

Han drømte om den uskrevne boken.
Boken som skulle inneholde alt.
Den store altomfattende boken; han drømte om den, også om dagen, når han ryddet i huset, når han vasket klær og hengte dem opp på klessnoren, når han kjørte bil og når han satt ved skrivebordet; han drømte om den umulige boken.
Han gjorde skisser og utkast, skrev en rekke begynnelser og forsøk. Han samlet dem i notatbøkene.
Notatbøkene: drømmen om en bok.
Henning skriver: Jeg mislykkes med dette diktet. Jeg mislykkes. Jeg mislykkes med alt.

Jeg var i ferd med å miste dagen. Sinnet ble hengende fast i meg, lenge etter at jeg hadde revet meg løs fra landeieren; jeg gikk rasende mot butikken. Forsøkte å få øye på noe som kunne glede meg; hvitveisene, de vokste i hvite sirkler mellom bjørkestammene; jeg så dem ikke. Påskeliljene som sto i gule, hvite rekker der hvor det en gang hadde vært drivhus; glasshusene var borte, men liljene sto igjen, de vokste vilt i store områder mellom trærne, et overveldende syn, hver eneste gang; jeg pleide å stanse, men nå gikk jeg forbi. Et spesielt epletre i hagen foran det røde huset, de hvite epleblomstene, en hvit, skarp skjønnhet, som om disse små, lyse blomstene skar opp luften, eller de skar opp pusten, man merket dem som kutt i pusten; den stikkende vissheten om at de hvite blomstene skulle bli epler.

Jeg fikk ikke denne dagen til, eller det ble en helt umulig dag for meg, den ble ikke slik jeg ville at den skulle bli, ja, hva ville jeg med denne dagen?
Kan jeg si at jeg mistet den, at jeg mistet dagen, hvor mange dager har jeg mistet på denne måten; det ble ikke min dag.

Han angret på at han hadde skrevet disse brevene til moren; de var skrevet for å berolige henne, men hadde gjort henne urolig. Brevene hadde virket motsatt av hva han hadde tenkt; han hadde det godt, og det gjorde henne ondt. Det var vel fordi han klarte seg uten henne. Det var vel fordi han hadde nevnt Mathilde. Han måtte lære seg å lyge. Han måtte lære seg å holde på hemmeligheter. Han måtte lære seg det som hører kjærligheten til.