Bokelskere.no

Når jeg leste Vinduet, som Kjærstad var redaktør av, kjente jeg så godt som ingen av navnene og titlene som figurerte der, og bare et fåtall av begrepene. “Om å brenne Æneiden,” het en artikkel, den gikk av en eller annen grunn løs i bevisstheten min, dukket opp snart her, snart der, uten at jeg visste hva Æneiden var. Alt dette var postmodernisme, Kjærstad var den største av de norske postmoderne forfatterne, og selv om jeg likte det, altså hele den verdenen som jeg ante befant seg bak det som stod i teksten, ante jeg ikke hva det var, eller hvor det egentlig fantes.

Mamma hadde begynt å jobbe ekstra for å klare det økonomiske. I tillegg til jobben som lærer på sykepleierskolen tok hun ekstravakter på Eg sykehus i helgene og feriene. Det var vel huset som kostet. Hun hadde kjøpt ut pappa, og hadde store lån. Selv merket jeg ikke noe til det, jeg hadde både pengene jeg tjente i avisa og barnebidraget fra pappa, og var de brukt opp, var det fortsatt mulig å få litt ut av mamma, så det gikk bra. Det hendte hun kritiserte prioriteringene mine, at jeg kunne kjøpe tre nye plater en fredag ettermiddag mens jeg samtidig gikk rundt i sko med løs, flapsende såle. Men det er jo bare materielt, sa jeg da, det er jo bare ting, mens musikk er noe helt annet. Det er jo ånd, for faen! Det er det man trenger, egentlig, jeg mener nye jakker og nye sko og nye biler og nye hus og nye campingvogner og nye hytter og nye båter. Men det vil ikke jeg. Jeg kjøper bøker og plater fordi det sier noe om hva det dreier seg om, hva det vil si å være menneske her på jorden. Forstår du?

Om hunder lukter redsel, lukter jenter nervøsitet, det var min erfaring.

... det var som livet kom og jaget ut døden.

Du kan ikke få begge deler, forstår du vel. Både en som prater og en som er taus, både en som er sterk, og som er følsom, både en som er uromantisk og en som er romantisk.

Hva kunne jeg bety for henne? Hun så meg, det ante jeg, men jeg visste ikke hva hun så. Å være venn med henne, var å bli tatt hånd om. Men den omsorgen som ligger i å forstå, gjør samtidig også alltid den som møter den, mindre.

Ok, jeg forstod at jeg måtte ha penger, det betydde at også jeg måtte arbeide, men ikke hele tiden, og ikke med noe som ville ta alle mine krefter og spise seg inn i sjelen min, slik at jeg endte opp som en av de middelaldrende tullingene som voktet hekken sin og så over mot naboen for å se om han hadde like fine statussymboler som de selv. Det ville jeg ikke.

Hjemme hadde det å gå ut krevd planlegging, mange hindre måtte overvinnes, det var ikke bare å dukke opp hjemme hos noen, akkurat, eller sette seg ned ved et bord med noen vagt bekjente på et utested. Alle hadde sine kretser, og hadde man ikke det, stod man utenfor alt. her var det muligens også slike kretser, men i så fall var de åpne. ... Levde man sitt liv på dekket av en båt, arbeidet man hver dag hardt med kroppen, og drakk man så snart man var i land, fantes det ingen grunn til å bry seg med alle de små, urverksaktige sosiale mekanismene og distinksjonene. Mer nærliggende da å slå ut med hånden og si slå deg ned her med oss, ta deg litt sprit, har du hørt om den gangen.

Landskapet var som et kar fylt opp av mørke. Neste morgen trådte bunnen i det langsomt fram etter hvert som lyset ble helt i, og likesom spedde mørket ut.

Karnevalet markerte denne overgangen, et folk som kom fra sytti-tallets alvor og skulle til nitti-tallets letthet, og selve overgangen var synlig, i det keitete over bevegelsene, i det usikre over blikkene, eller det ville og triumferende i dem som hadde overvunnet keitetheten og usikkerheten og som vrikket løs på sine magre rumper oppe på lasteplanene som kjørte så langsomt rundt i Kristiansands gater denne kalde vårkvelden med det lette yret i luften. Slik var det i Kristiansand, og slik var det i alle andre norske byer av en viss størrelse og med en viss selvrespekt. Karneval var det nye, og det skulle bli en tradisjon, sa de, hvert år skulle disse stive, hvite kvinnene og mennene bejae det frigjorte liv så godt de kunne oppe på lasteplan utkledd som sydlendinger, dansende og leende til de trommene tidligere skolemusikktrommeslagere slo så eggende og hypnotisk på.