Bokelskere.no

Kumiko og jeg hadde følt noe for hverandre fra første stund. Det var ikke en av de sterke, impulsive følelsene som kan ramme to mennesker som et elektrisk støt den første gangen de møtes, men noe mer vart og stille, lik to ørsmå lys som drar i tospann gjennom et umåtelig mørke og trekkes umerkelig nærmere hverandre på veien. Møtene våre ble hyppigere, og det kjentes ikke ut som om jeg hadde truffet et nytt menneske, men snarere som om jeg hadde dumpet borti en kjær gammel venn.

Jeg føler meg bortkommen. Virkelig bortkommen. Det kommer til å skje noe forferdelig. Jeg kjenner det på meg. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har ingen som helst anelse om hva jeg burde gjøre. Er det klart? Jeg vet ikke engang hva jeg skal gjøre når jeg har avsluttet denne samtalen.

Jeg følte det som om jeg var blitt en del av en dårlig skrevet roman, at noen gikk i rette med meg for at jeg var helt urealistisk, Og kanskje var det sant.

Det eneste du kan gjøre foreløpig, er å vente. Du kan ikke ha det lett, men alt har sin tid. Det er som flo og fjære. Ingen kan gjøre noe for å forandre dem. Når det er en tid for å vente, må du vente.

I den forstand tror jeg han kan ha alvorlige psykiske problemer. Nå har vi jo alle psykiske problemer i en viss utstrekning, men han er verre stilt enn du og jeg. Hans problemer stikker dypere og er mer hardnakkede

Når du skal opp, finn det høyeste tårnet og klyv til topps. Når du skal ned, finn den dypeste brønnen og gå til bunns. Når det ikke er noen strøm, hold deg i ro … Bare pass opp for vann. En gang i fremtiden kunne denne unge mannen få det fryktelig vondt på grunn av vann. Vann som ikke er der det skulle være.

Jeg følte det som om jeg var blitt en del av en dårlig skrevet roman, at noen gikk i rette med meg for at jeg var helt urealistisk. Og kanskje var det sant.

Uttrykket "en lengre historie" fikk meg til å tenke på en høy stake som var satt opp i ørkenen, hvor det ikke var noe annet som raget opp så langt øyet rakk. Når solen begynte å dale, ble skyggen av staken lengre og lengre, og til slutt var tuppen så langt borte at den ikke kunne ses med det blotte øye.

Everybody's born with some different thing at the core of their existence. And that thing, whatever it is, becomes like a heat source that runs each person from the inside. I have one too, of course. Like everybody else. But sometimes it gets out of hand. It swells or shrinks inside me, and it shakes me up. What I'd really like to do is find a way to communicate that feeling to another person. But I can't seem to do it. They just don't get it. Of course, the problem could be that I'm not explaining it very well, but I think it's because they're not listening very well. They pretend to be listening, but they're not really. So I get worked up sometimes, and I do some crazy things.

Hatered is like a long, dark shadow. In most cases, not even the person it falls upon knows where it comes from. It is like a two-edged sword. When you cut the other person, you cut yourself. The more violently you hack at the other person, the more violently you hack at yourself. It can often be fatal. But it is not easy to dispose of. Please be careful, Mr Okada. It is very dangerous. Once it has taken root in your heart, hatred is the most difficult thing in the world to eradicate.