Bokelskere.no

Politimester George Rydesdale i Middleshire var en stillferdig mann. Han foretrakk å lytte. Men når han først sa noe, ble de knappe ordrene øyeblikkelig fulgt.

«Jeg visste ikke at du hadde noen tante, Henry?»
«Nei, hun er bare en bekjent. Men jeg skulle ønske hun hadde vært tanten min.» Han sukket. «Hun er det fineste detektivtalent jeg noensinne har vært borti.» Han snudde seg mot Craddock. «Stell pent med de «gamle tantene» i landsbyen, gutten min. Hvis dette mot formodning skulle utvikle seg til et virkelig mysterium, så husk at en gammel jomfru som strikker og steller i haven har milelangt forsprang på en hvilken som helst kriminalbetjent. Hun kan fortelle deg både hva som kunne ha hendt og hva som burde ha hendt, ja, til og med hva som faktisk hendte. Og hvorfor.»

Miss Marple var omtrent slik Craddock hadde tenkt seg henne, bare enda blidere enn han hadde våget å håpe på. Hun så meget gammel ut, med snehvitt hår, lyserødt, rynket ansikt og snille, uskyldsblå øyne. Den spinkle skikkelsen var helt inntullet i et loddent ullsjal, og hun satt og strikket på et lite babyplagg.