Bokelskere.no

Makt ... betyr bare én ting: adgang til å påføre andre smerte.

Alle klager over sin dårlige hukommelse, men ingen over sin dårlige forstand. (oppr. François de La Rochefoucauld)

Mitt liv var i mange, mange år den store reise i landet Kaos.

Det har ofte forekommet meg ubegripelig, hvor meget et par menneskeøyne kan se, fordi jeg lenge har trodd at jeg allerede som ung mann hadde mottatt flere inntrykk og sett langt mere enn et menneskes bevissthet noen gang kan klare å bearbeide.

Selv på bunnen av den aller vennligste og hjertegode medborger, familiefar og yrkesmann bor det et slikt tiger-menneske, et umettelig , blodbrunstig uhyre, som bare er fylt av en eneste lidenskap: menneskehat, et hat som bare kan stilles og mettes av blodrusen. Efter disse anfallene, som kan ramme hvem som helst, nettopp fredelige, almindelige stillferdige mennesker, sitter folk på vertshusene i lavmælte samtale om mordene, og om hvorfra disse ødeleggende rovdyrdriftene kommer.

Det viktigste er imidlertid noe annet; Berlin er ikke kommet seg efter krigen. Berlin er,både i øst og vest, fremdeles en krigsherjet by. Berlin har krigen sittende i ansiktet, i kjødet.

Det forferdeliige i vest er at alt er begravet i løgn og i germansk travelhet og sunnhet, hykleri og grådighet. For alt jeg vet , er kanskje gassovnene som tegneserie for lenge siden meget utbredt. Jeg følger ikke med i kulturlivet. Jeg skrev min Tiende Protokoll ferdig. Så gikk jeg over til øst. Jeg gikk gjennom slusene, forbi de bevæpnede vaktene, jeg gikk noen skritt bortover fortauet. Da jeg hadde gått tre minutter opp gjennom byen, så jeg meg om, og med ett visste jeg det: Jeg var i min egen verden. Jeg var hjemme igjen. Alt omkring meg var sten. Alle disse ruinene, all denne gråheten, all denne tomheten, all denne fattigdommen.....Ja, det er slik vi er: dette er vår verden. Det er slik den ser ut under plastikken. Dette er vår kultur. Så fattige er vi. Det østlige Berlin har denne sannhetsgehalt. Når vi tar vår verden og skreller av den all løgn, da ser den slik ut: Berlin. Stenbyen. Ruinbyen. Krigen har etterlatt oss slik. Vi er nesten ikke kommet et skritt videre. Tar man løgnen bort, da står vi hvor vi står. Det kan lyde underlig, men synet av denne sannhet om verden ga meg den første følelse av frihet jeg hadde hatt på mange år. Bare sannheten skal frigjøre eder.

Det har gått opp for meg at i snart femti år har jeg levet et liv som ikke en eneste dag har vært mitt eget, men det mine omgivelser la til rette og regisserte for meg, altså først foreldrene liv og siden alle de andres, lærernes , skolens, samfunnets, kirkens, moralens og politikkens liv, et forkvaklende og fortærende liv , ikke fordi det nødvendigvis var et galt liv, men fordi det ikke var mitt.

Det betyr undergang å velge å tenke selv, når man ikke kan tenke

Gamle hus er vakre. Slumgater, horehus, fengsler og havnekvarterer er vakre. Havet er vakkert, fjellene, slettene, skogene er vakre. Det er en merkelig jord en våkner opp til; man gnir seg i øynene og ser: alt er meget vakkert - skyene , ilden og en tomflaske mot lyset eller ved siden av en sitron, alt dette er vakkert. Regnværet er vakkert. Mosen. Gammel gatesten. Brukte ting. Et gammelt gulv , en blankslitt stol. Solskinnet er meget vakkert. En ensom øygruppe av gråsvart sten i Nordatlanteren. Det er mulig at det vakreste av alt er gamle mennesker.

En dag vil jeg begynne å erindre fremover. jeg vil begynne å huske meg selv som riktig, riktig gammel mann, en hvithåret, stivbent og krumrygget mann, sittende på en benk mens jeg ser ut over denne grå stendalen, de grønne beitene, de grå steingjerdene, de grå ,svarte og blå fjellene. Jeg har møtt meg selv slik, flere ganger; hver gang jeg minnes fremover , møter jeg den gamle.