Bokelskere.no

Det går an å drepe bulldozere også.

Hvordan blir tankene hvis de tenkes utenfor hodet ?

Mange steder på Ildebrandas kart var det tegnet inn store, røde områder. Det var damprosjekter som Verdensbanken hadde godkjent, som skulle legge enorme områder av jungelen under vann. Hele etthundreogfemten slike røde områder var det på Ildebrandas kart. De utgjorde et samlet areal som tilsvarte størrelsen av Europa. Amazonas hjerte. Klodens puls. Indianere, planter og dyr. Alt skulle raseres, utslettes, for evig tilintetgjøres fra jordens overflate.

"Ingen nytelse blir fullkommen om den ikke er et resultat av så mange usikkerhetsfaktorer at nytelsens øyeblikk like gjerne kunne ha vært nederlagets fortvilelse."

"...Hvorfor har Gaia skapt menneskene når de gjør så mye vondt mot seg selv og naturen?" "Gaia har ikke skapt menneskene. Alt skaper seg selv, slik som Gaia også skaper seg selv. Ikke alt som skapes er av det gode. Det er prøving og feiling også i naturen."

Han smilte ned mot den sunkne byen og visste plutselig at alt som var borte og glemt likevel fantes et sted; ingenting som var gjort ble visket ut.

"Jeg bor i vannskorpen." Han lot steinene hvile. "Jeg bor i vannskorpen og teller mennesker. De fleste er fargeløse som rastløse skygger. De jager fargene bort fra seg. De er blitt for mange. Det er to milliarder for mange mennesker i verden i dag. De kjeder seg, derfor ønsker de å ødelegge verden."

Denne skjønnheten måtte beundres. Var det derfor Mino samlet sommerfugler, spredte vingene deres ut i all sin prakt? Var det for å vise all ondskap, all meningsløs brutalitet som kom hans vei: Se dette, se dette uskyldige som bare er vakkert! Slik alt skal være: bare vakkert. Han visste ikke riktig hvorfor han samlet sommerfugler. Det hadde vært hans arbeid. Nå var det glede.

Mino kjente suget i magen. Han hadde vent seg til aldri å være riktig mett. Men han kunne lett forestille seg hvor deilig det måtte være å kunne kjenne magen strutte som en liten kule og hvordan det var å rape i velbehag.

...Deretter dro kommandanten ham opp på benken igjen og pekte på papiret. Så liten han er, tenkte Mino. Ikke engang så høy som Maria Estrella. Han kunne med letthet ha tatt brillene av ham og stukket stengene inn i øynene hans helt inn i hjernen. Men han fikk vente med det...