Bokelskere.no

Tårenes hund kom bort til henne, den vet alltid når den trengs, og derfor klamret hun seg til den, ikke dermed sagt at hun ikke elsket mannen sin lenger, ikke dermed sagt at hun ikke likte de andre som befant seg der, men i dette øyeblikk var ensomhetsfølelsen hennes så sterk, så uutholdelig at den bare kunne lindres av tårenes hund, som lepjet tårene i seg med sin eiendommelige trøst.

Da de kom ut av korridoren, brøt hun med ett sammen, gråten gikk over i krampegråt, tårer som disse er det ingen som kan tørke, bare tiden og trettheten kan stanse dem, derfor nøyde hunden seg med å finne en hånd å slikke.

Vi er så heldige at vi tilfeldigvis har en her som fremdeles har øyne som kan se, de siste som er igjen, og jeg orker ikke engang tenke på at de kan slukke en dag, da vil tråden som forbinder oss med denne menneskeheten bli kuttet.

En organisasjon, kroppen er også et organisert system, den lever så lenge den holder seg organisert, og døden er ikke annet enn resultatet av en desorganisering.

Det er det som skjer med oss alle, vi var alltid penere før, Du har aldri vært vakrere, sa kona til den første blinde. Slik er ordene, de skjuler mye, noen ord slutter seg sammen med andre ord, tilsynelatende uten å vite hvor de vil, og plutselig, på grunn av tre eller fire eller fem som kommer seilende, i seg selv helt alminnelige, et personlig pronomen, et hjelpeverb, et adverb, et verb, et adjektiv, og dermed stiger følelsene uvegerlig til hudens og øynenes overflate og river opp følelsenes orden, iblant er det nervene som brister, de har utholdt mye, de har utholdt alt, det var som om de bar en rustning, man sier at legens kone har nerver av stål, og nå står hun der altså oppløst i tårer på grunn av et personlig pronomen, et hjelpeverb, et adverb, et verb, et adjektiv, rene grammatiske kategorier, rene etiketter, akkurat som de to andre, ubestemte pronomener, som gråter de også mens de omfavner den fullstendige setningens kvinne, tre nake gratier i det fallende regnet.

Hun romsterte i kjøkkenet på jakt etter såpestykkene, vaskepulveret, skurebørstene, hva som helst, bare det kunne brukes til å få bort noe, av sjelens uutholdelige skittenhet. Kroppens, sa hun, som for å korrigere den metafysiske tanken, og deretter la hun til, Pytt, det går for det samme.

Drømmene, formløse og utydelige i begynnelsen, vandret fra den sovende til sovende, de plukket opp noe her, noe der, førte med seg nye minner, nye hemmeligheter, nye lengsler, derfor sukket og mumlet de sovende, Denne drømmen er ikke min, sa de, men drømmen svarte, Du kjenner ennå ikke drømmene dine.

Den første blinde fant konas hånd og klemte den, og denne gesten viser oss klart og tydelig i hvilken grad kroppens hvile kan bidra til åndens harmoni.

For øynene, disse øynene, er som to ubevegelige klinkekuler, blottet for ethvert uttrykk, de kunne like gjerne vært fjernet, det er øyelokkene, øyevippene og øyenbrynene som må ta seg av den visuelle retorikk og veltalenhet, og allikevel er det alltid øynene som får æren.

Og tårenes hund, som dilter etter legens kone, fortjener heller ikke å bli kalt hyene, den går ikke etter lukten av dødt kjøtt, den følger et par øyne som den vet er levende.