Bokelskere.no

Toogtyve seksten år gamle jenter var det som gikk i klassen min. Var det rart jeg fikk problemer med å oppføre meg naturlig?

Hvis jeg ikke kunne stole på meg selv, hvem skulle jeg stole på da?

Ti kakemumsende lærere samlet rundt bordet for å feire et foster? Nei takk.

En vanskapning, et monster: den fulle unge mannen.

Jo, jeg likte følelsen av å overlate ansvaret til tilfeldighetene. De skal jo leve de, også.

At vi tør.
Denne terskelen vi hver natt stiger over, fryktløse, vi regner med at alt er ved det samme når vi vender tilbake neste morgen. Beroliget av erfaringen, vanen:

Men hva skulle jeg gjort, løpt inn og omfavnet ham? Stått der med blanke øyne og lovprist ham og hans charmerende garage? det er så fint å se deg arbeide,kunne jeg jo si hvis jeg absolutt traktet etter bank.

Stjernene har ingen hemmelighet. De er bare noe som har tatt fyr en gang i tidenes morgen. Langt der ute i dypet brenner det.

For slik er det, selv den vesle avstanden noen timers fravær gir, kan være nok, da kan det som har hendt fortone seg som uvesentligheter, en bagatell du rister av deg mens du søvnig setter føttene på gulvet. Å våkne er å begynne på nytt, det er derfor vi sover; en ny dag, en ny verden.

Øyeblikket hvor din bror viser seg svakere enn deg for aller første gang, øyeblikket hvor du for første gang ser på din far med medlidenhet, øyeblikket hvor du forstår at din mor ikke strekker til Alt det du inntil da regnet som din egen svakhet, en manglende styrke som bare gjaldt deg, i virkeligheten gjelder alle.