Bokelskere.no

Det lengste fallet inn i meg selv som jeg kan huske, har vært opp mot en halv time, en natt jeg satt på en benk i Kristiansand, kirkeklokken slo tre, etter det husker jeg ingenting, ikke hva jeg så, ikke hva jeg tenkte - eller om jeg tenkte - og så slo den samme klokken halv fire, og jeg kom til meg selv igjen...Jeg tenker på det som rystelser dypt nede i underbevissthetens forkastninger, skjelv som forplanter seg og slår ørsmå sprekker oppe i bevisstheten, Tiden krakeleres. Alt er som normalt på den ene siden, så kommer jeg til en sprekk, en liten ujevnhet, og den andre siden er forskjøvet. Fem sekunder, ti sekunder, en halv time. Jeg har aldri nevnt det for noen. Kanskje har alle det slik, små fall ut av tiden, kanskje ingen, jeg vet ikke. Men tanken er vakker: at det finnes ting ved oss som vi tror er unike og derfor aldri nevner til en levende sjel. Ting som vi alle kjenner og vi alle tier om.

Langsomt løste det seg opp, ubehaget; noen reiste seg, begynte å ta på jakker og raske med seg vesker, snakke. Men bare til hverandre. To og to. Det kollektive hadde forsvunnet; det var ikke lenger et lattermildt, selvberusende oss der. Det var meg og dem, og de kunne ikke samle seg til et vi på grunn av meg.

Hadde jeg bare hatt åndsnærværelse nok til å ha fått med meg noen bøker da jeg dro, tenkte jeg. Det var den eneste andre metoden til å unslippe meg selv jeg visste om. Sove og lese. Og drikke da. Men beruselsen skiller seg fra de andre to ved å være basert på innskrenkelse, du forsvinner ikke inn i noe som er større enn deg, det er omvendt, det som er større forsvinner inn i deg, hvor det mister mening, slik at du vakler rundt som en bablende idiot og ikke lenger gjør forskjell på noe. Du unnslipper deg selv, det er riktig, men han som overtar for deg den tiden du selv er borte, gjør som oftest en slett jobb, han er ikke til å stole på, det meste av det han foretar seg i ditt fravær er basert på dårlig skjønn og er dessuten alltid utført med elendig timing.

Det eneste jeg ville var å sove. Forsvinne inn i dypet av meg selv og oppsøke den sletten hvor drømmene natt etter natt slår opp sitt telt, være tilskuer til disse mirakuløse forestillingene hvor alle ting er like viktige og jeg ikke har ansvar for noe.

I en verden av pliktlesere er nytelseslesingen et adelsmerke.

Utenfor taxiboden lente en sjåfør seg mot panseret på bilen sin mens han leste en avis. Av og til kikket han opp, som for å sjekke at verden gikk sin gang rundt ham og ikke brått hadde blitt brakt til opphør. Det ville vært bittert, tenkte jeg, å gå glipp av dét.

Aldri har kunnskap vært til hjelp for den umenneskelige følelsen av å være fremmed et sted.

Kunnskapen jeg presset inn i dem var død og stiv, som tømmerstokker ble den stablet opp i de små hjernene deres, og slik ble den liggende, fullstendig uhåndterlig, et lager de ikke kunne anvende til noe, snart glemt, tenkte jeg, i dypet av den villmarken tankene deres utgjorde, forlatt. Noen ganske få av elementene ville begi seg innover dit senere i livet, utstyrt med passende redskap ville de bli i stand til å behandle kunnskapen, fløte den nedover i bevistthetens elver, kanskje til og med klare å hogge den opp og slik endelig la den komme til nytte. Men for de fleste av dem ville den bare ligge der, ubenyttet, nedsnødd, forstenet.

Alt som faller utenfor det rigide mønsteret av måter ting skal gjøres på møtes på samme vis: enten i form av tause bebreidelser eller, om grensen er nådd, som stormkast av sinne; det velter over alt som kommer i dets vei.

...fra den dagen du ankommer og alle dine tanker dreier seg om andre steder og andre mennesker til den dagen du drar og det er bygdas innbyggere du bryr deg om, bygdas begivenheter du forholder deg til. Slike ting som skjer umerkelig: du snakker med noen, du tenker på dem, som de tenker på deg, dere treffes igjen, du introduseres for nye, og kanskje streifes du av en liten bekymring om hvordan de oppfatter deg - da er det igang, da har du dem i deg. Som de har deg i seg.