Bokelskere.no

Jeg kan tenke fritt og er derfor selvstendig.
De kan få vaske kroppen min, og jeg kan tillate meg å nyte det i stedet for å føle skammen.
Å overgi meg naken i deres hender befrir meg.
Ingen når sjelen min.
De kan være mine årer og ro for meg, og jeg kan ligge på dørken og se himmelen.

Å lide er ikke under den menneskelige verdighet. Jeg mener at man kan lide menneskeverdig og ikke menneskeuverdig. Jeg mener at de fleste i Vesten ikke kan kunsten å lide og i stedet gripes av tusen forskjellige slags angst /.../ Man må akseptere at døden hører sammen med livet, også den mest redselsfulle død. Og lever vi ikke et helt liv hver eneste dag, spiller det da noen rolle om vi lever noen dager mer eller mindre?

Å få noens tid. At noen gir meg av sin tid.
Det er en gave så stor, så stor.
En kollega kommer hit og leser skjønnlitteratur med vakker stemme.
Han sitter ved sengen min der jeg ligger mens sondematen pumpes inn. Vi har lys tent, og jeg vil at den boken aldri skal ta slutt.

Man får symptomer som tyder på sykdom. Pendler mellom håp og fortvilelse. Det kan jo være en feiltagelse. Kankje jeg innbiller meg alt?
Men innsikten er jo der. Et menneske vet når det er sykt. Når døden prøver på seg drakten.

Jeg skal ta dagen som den kommer, sier de.
Jeg våkner ved siden av mine sønners far og lukter litt på ham. Men alltid med det lille stikket av utilstrekkelighet. Min utilstrekkelighet. Enda jeg jo skal ta dagen som den kommer, og derfor er jeg glad jeg klarer å skyve meg opp av sengen, halte til toalettet og trekke ned buksene. Jeg kan fremdeles tørke meg selv. Foreløpig er det bare vridebevegelser og pinsettgrep venstrehånden har vanskelig for.