Bokelskere.no

Jack London har en gang skrevet en underlig fortelling som heter De gamle menns liga. Men her i Oslo kunne vi snart skrive en fortelling som hette De talentløse menns liga og som handlet om alle våre offentlige menn i politikk, kunst og litteratur, uansett parti.

– De som meget har, dem skal gives, om ikke på annen måte, så ved fusk og fanteri –

Han hadde levd så lenge sammen med henne at han hadde glemt hvem hun var.

Fra første oktober av tok byråsjefen alltid kalosjer på når han gikk ned i departementet om morgenen, likegyldig hvordan været var. Solskinn i oktober måned var aldri å stole på.

Alle som leiet ut værelser, nedstammet fra prester. Nå hadde han bodd hos fire på to år, enker alle sammen, nei, en var gammel frøken - men myndige prester på veggene overalt - fruktbare folk - vorder fruktbare og oppfyller jorden-, nå leiet etterkommerne ut værelser - det gikk ut med de gamle embetsslektene.

Erfaringen hadde lært ham at elever kunne han møte overalt. Hvis det var én, gjorde det mindre - det var svært få som torde finne på noe helt alene. Hvis det var to, kjente han hjertet slå -. Hvis det var tre, gikk han mere fattet imot dem, for da visste han at det ville skje et eller annet ondt.

Men da vi hadde lagt oss, merket jeg plutselig at hun lå og gråt. Det tok meg lang tid å få vite hva hun gråt for - hun var krenket som et barn og skammet seg samtidig over at hun reagerte som et barn. Omsider fikk jeg vite at hun var ute av seg fordi hun ikke hadde fått vise frem den nye kjolen sin på en kafé.
Jeg skulle mang en gang få sanne at mannen regner feil hvis han ikke tar med i beregningen det barn og den ekshibisjonist som finnes skjult i enhver kvinne - eller rettere, som utgjør en vesentlig del av henne.
Jeg fikk henne noenlunde brakt til ro ved å love å gå på kafé med henne neste dag. Men innser nå at den skuffelsen jeg tilføyde henne den kvelden, tilga hun meg ikke.

Jeg kan huske at det tok mange uker før arbeidet fikk helt tak i meg. Jeg gruet meg, og det av mange grunner. Jeg gruet meg for selve arbeidet - menneskets naturlige angst for en stor, langvarig anspennelse - men mer, det husker jeg godt, ved tanken på henne. Hun hadde vært så vidunderlig de sensommerkveldene da vi gikk og planla arbeidet og fremtiden. Men jeg visste jo at hun kunne ikke ha noen oversikt over, nei ingen anelse om hva slags tid hun gikk i møte. Jeg hadde forsøkt å forklare henne det - jeg hadde i det hele tatt ved mange anledninger forsøkt å skildre hennes fremtidige liv for henne i de dystreste farver - ikke minst den gang før vi giftet oss. Men hun bare lo, nå som da. Skulle ikke hun klare det? Det var jo bare å være forståelsesfull - huske på at jeg hadde meget å stri med, støtte og trøste meg når jeg syntes det gikk dårlig, fryde seg med meg når det gikk fint - tenk at jeg trodde hun ikke forsto såpass.
Kvinnens romantiske syn på mannens arbeide - om vi kunne få tatt og senket det ned på havets bunn. Men, herregud, dette romantiske synet er jo kvinnen. Hun ser på vitenskapen omtrent som negrene i Sudan ser på jernbanetoget der det suser gjennom savannene i sannhet en mektig fetisj!

(…) jeg tenker på de andre fruene jeg kjenner – tomme, ranglesyke pengeslukere, dumme drog og ekle flirtedamer, fint påkledde og vel salvede lokk og lediggjengere og luksuspadder.