Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
"De finnes" noterer Sidner i sitt hefte Om Kjærtegn "øyeblikk som aldri tar slutt".
Sidner blir plutselig sjalu på Splendid, som liksom er overalt alle steder nesten samtidig. Senere skal han skrive: "Det finnes mennesker hvis vesen er flerfoldig. De orker å fordoble ja, tidoble sin eksistens og sitt nærvær. Det viser seg hos dem som har det vanskelig, hos dem som ikke har noen å dele sin sorg eller glede med. De går hjennom livet med lange følehorn".
Og han legger hendene på bagasjebrettet, trykker de bare føttene ned i grusen, gir henne et puff, Solveig setter seg på setet og det bærer utfor, det synger i eikene, sand og småstein spruter opp, og hun trekker hele sommeren inn i lungene.
Ethvert menneske, selv det alminneligste av oss, har et stort eventyr inne i seg. Iblant virkeliggjøres det, iblant ikke.. men det finnes. (Litt usikker på om det er denne romanen, men det er sitat fra Göran Tunström.)
Han (Sidner 12 år) var så forundret over at hun (Eva-Liisa 7 år) kunne holde seg utenfor mørket. Det skulle ta lang tid før han skjønte at hun hadde påtatt seg et gigantisk arbeid ved å holde seg ute i lyset, som for å vise ham at det fantes der ennå.
Solveig er ennå for opptatt av sin død, det må være mye å styre med.