Bokelskere.no

Men nu glemte jeg det jeg vilde ha sagt. Jaja, så sier jeg noget andet som ikke ligger mig på hjærte, men som jeg sier allikevel indtil jeg husker det andre som jeg glemte. Gud, hvor jeg vrøvler!

Først når man er blitt seig og vanntett av alderdom og mett og forherdet av nytelse går man til ungdommen og sier: Forsak! Og det unge menneske smatter på det og tenker over det og erkjennner at det er riktig efter skriften. Og det unge menneske forsaker allikevel ikke, men synder keiserlig i førti år. Så er naturens gang! Men når førti år er omme og den unge mann selv er blitt en olding, da sadler også han sin hvite, hvite merr og rir avsted med korsfanen høyt i sin benete hånd og trompetstøter til verdens andakt ynglingens forsakelse.

Jeg skulde aldri snakke om det hvis Tolstoj var en yngling som hadde fristelser å overvinde, en kamp å bestå, for å præke dyd og leve rent. Men manden er jo en olding, uttørket i sine kilder, uten spor av menneskelige tilbøieligheter mere. Men - kan man si - dette rammer ikke hans lære! Jo det rammer også hans lære! Først når man er blit seig og vandtæt av alderdom og mæt og forhærdet av nydelse går man til det unge menneske og sier: Forsak! Og det unge menneske smatter på det og tænker over det og erkjender at det er riktig efter skriften. Og det unge menneske forsaker allikevel ikke, men synder keiserlig i firti år. Så er naturens gang! Men når firti år er omme og den unge mand selv er blit olding, da sadler også han sin hvite, hvite mær og rider avsted med korsfanen høit i sin benete hånd og trompetstøter til verdens andagt ynglingens forsakelse og ynglingens forsakelse.

Jeg vil slå opp med verden, jeg sender ringen tilbake

Hvad vet verden? Intet! Man vænner sig bare til en ting, man akcepterer den, man erkjender den, fordi ens lærer har erkjendt den før en, alt er blot og bar antagelse, ja endog tid, rum, bevægelse, materie er antagelse. Verden vet intet, den akcepterer bare...

I fjor midt på sommeren ble en liten norsk kystby skueplass for noen høyst usedvanlige begivenheter. Det dukket opp en fremmed i byen, en viss Nagel, en merkelig og eiendommelig sjarlatan som gjorde en masse påfallende ting og som forsvant igjen like så plutselig som han var kommet. Denne mann fikk endog besøk av en ung og hemmelighetsfull dame som kom i gud hvet hvilket ærend og ikke torde være på stedet i mere enn i et par timer før hun reiste sin vei. Men alt dette er ikke begynnelsen...

Dikterne!Hehe, jo man måtte si at de hadde trengt innerst inn i menneskehjertet! Hva var dikterne, disse skittviktige vesener som hadde forstått å slå til seg slik makt i det moderne liv, hva var de? Jo utslett, skabb på samfunnslegemet, hovne og irritable skjeggfinner som man måtte behandle bløtt, ta på med varsomhet og pietet, ellers slo de seg gale, for de tålte ikke hård behandling! Joda, dikterne måtte man absolutt gjøre vesen av, især av de dummeste, de minst menneskelig utviklede, tuftekallene; for ellers furtet de seg utenlands! Hehe, utenlands ja! Å gode gud for en kostelig komedie! ..

... De tar ikke feil, De er for øyeblikket fylt av hemmelighetsfullt medviteri som åpenbarer Dem skjulte ting. Det har kanskje aldri hendt Dem?

Morningen efter befant Nagel seg i en fin og glad stemning. Den var kommet over ham mens han lå i sengen, det var som taket i hans værelse plutselig steg og steg oppover, steg i det uendelige oppover og ble til en fjern, klar himmelhvelving. Og han følte med én gang en mild, søt vind over seg som om han lå ute i grønt gress. Fluene summet også omkring i værelset; det var en varm sommerdag.

Det er farlig å gå med en åpnet pennekniv i en skog. Hvor lett kan man ikke snuble så ubehjelpelig at bladet lukker seg over både ett og to håndledd. Hvorledes gikk det ikke Karlsen.... Det er forresten også farlig å gå med et lite medisinglass i vestlommen. Man kan falle på veien, glasset går i blodet. Det er ingen vei uten fare. Hva så? Men det er en vei uten fall- den som Gladstone går. Jeg ser Gladstone husholdningskloke mine når han gå på vei: hvorledes han unngår å trå feil, hvorledes forsynet og han i forening hjelpes til å skjerme ham. Nu er også hans forkjølelse over. Gladstone vil leve til han sjøldør av godtbefinnende.