Bokelskere.no

Han sa:
- - - Du skal alltid tenke: jeg er her på jorden denne ene gangen! Jeg kan aldri komme igjen hit igjen!
Og det samme sa Sigfrid til seg selv: Ta vare på livet ditt! Pass godt på det ! Skusle det ikke bort! For nå er det din stund på jorden!

Hvorfor skal jeg gjøre morgendagen til en trussel, til noe å frykte? Det er ikke i morgen jeg lever, ikke i neste uke eller i neste måned. Det er i dette minutt, denne time, denne dag som jeg må komme meg gjennom. Den tid som ennå ikke er, får jeg ta i mot når den kommer, når jeg lever i den. Selv den tiden kommer til å gå sin gang, den vil gå fra meg, og min uro for den vil følge med i flukten. Den morgendag som jeg frykter vil snart være borte.

Om helvete kan sies: Troen på det er tilstrekkelig. Den røvet gleden i livet fra min mor.

Under bildet vårt JESUS HELBREDER SYKE, hadde jeg sett min bror trekke sitt siste åndedrag. Og nå hørte hverken Gud eller hans sønn mine bønner når jeg ba om at måtte få livet sitt igjen. Forklaringen kunne bare være én: En som ikke er til , kan ingenting høre. Fader vår var ikke i himmelen, sønnen hans hadde aldri vært på joden. Gud kunne ikke ha noen sønn, for han var ikke til. Og derfor var det ikke noen nytte i å be ham om noenting. Sigfrid hadde ikke annet å gjøre enn å bli blant de døde, mens jeg måtte være igjen blant de levende.
I tiden etter min brors bortgang mistet jeg den barnetro som var podet inn i meg gjennom seks år på skolen. Jeg ba ingen aftenbønn mer.

Vi skilles på gaten i full forståelse: Å vite hvordan vi skal handle , det er hva vi aller mest trenger. Selv er jeg kommet til denne erkjennelsen: I mitt liv har jeg helt manglet evnen til å overskue konsekvensene av mine handlinger, som alltid har blitt annerledes enn jeg har forutsett.
min utvandring , mine mange år som forretningstransaksjoners fange, mine to mislykte ekteskap - det er de avgjørende hendelser i mitt liv.
De har inntruffet gjennom mine egne beslutninger, mine egne handlinger. hvor førte de meg hen ? Til den ensomme mannen på et hotellværelse, som mot livets avslutning spør seg selv om han skal angre på dem.
Men av alle former for selvplageri er angeren den mest meningsløse. jeg vil ofre meg for noe annet i den tiden jeg har igjen.

og jeg burde aldri blitt forretningsmann : Nå er jeg ikke i stand til å fatte at jeg kunne tilbringe så mange år på et eiendomsmeglerkontor. Jeg var uskikket for bransjen.
Jeg trodde svaret ville ville sjokkere Mrs Jeffers, innehaveren av det største eiendomsmeglerfirmaet i Laguna. men hun lo bare:
- Oh , Mister carlson ! de er i det spøkefulle hjørnet i dag!
hun tror at jeg spøker. Selv har hun ikke oppdaget at hun sitter i sine forretningers fengsel. Hun trives i sitt fangenskap. For Mrs. Jeffers er eiendomsmeglerens yrke et kall.

Værelset mitt er lite og enkelt, men det inneholder alt jeg trenger: En myk, bred seng, en lenestol, tre stoler, bokhylle, skrivebord. jeg har en ganske rommelig garderobe til klærne mine, men baderommet er lite. her på hotellværelset låner jeg bare møblene, de tilhører ikke meg, jeg skal bare ha nytte av dem. Men de gjør like god tjeneste for meg som om de var mine egne. Hva betyr det hvem hvem som eier de materielle ting jeg har omkring meg, jeg selv eller noen annen?

mannen med kjortelfrakken og det viltvoksende håret og skjegget heter Jensen og er fra Danmark. For amerikanere, som ikke skjelner mellom de nordiske landene, er han skandinav og landsmann av meg. I sitt ytre ligner han Kristus-skikkelsen slik den fremstilles på malerier, og folk i Laguna har døpt ham Jesus-Jensen.
Jeg veksler alltid noen ord med Jesus-Jensen når jeg møter ham på gaten. Han taler behersket og hverdagslig og virker som en helt alminnelig, normal person. Han gir ikke inntrykk av forkynner eller profet, det finnes ikke noe patetisk eller ekstatisk ved ham, ikke noe avstikkende utover oppførselen mot bilistene. Jeg kunne ha lyst til en eller annen gang å spørre ham hvorfor han oppmuntrer dem til å avskaffe seg selv.
Men kan en spørre et annet menneske: Hvorfor er du en dåre?

De svensk-amerikanere som i min alder vender tilbake for å finne igjen sin barndoms bygd, blir offer for et selvbedrag. Til det landet finnes ingen tilbakevending for noe menneske. Jeg kan komme tilbake i utvortes forstand, til jordene, husene , trærne, vannene, havnehagene, Jeg kan vende tilbake til tingene, men aldri til det rom der barnets sjel holdt til huse. Det finnes ingen tilbakekomst til oppvekstens verden, som er blitt drømmer og minner, og som må forbli drømmer og minner: Her står jeg avvist utenfor en dør som for alltid er stengt .
Etter mer enn førti års bosetting i de forente stater er jeg blitt en fremmed i det land hvor jeg er født og vokst opp.
Far og mor er døde, alle søskene mine er døde. Ennå lever noen av slektningene mine og noen jevnaldrende fra oppveksten, men hos dem er jeg nærmest glemt. Jeg er bare et navn somk en nevner med tillegget: Han dro til Amerika.

Laguna , som byen vår kalles i daglig tale , har en god beliggenhet mellom havet og fjellene. Havet svalner luften som vi ånder inn, fjellene verner oss mot ørkenvindene. Havet befinner seg i evig bevegelse, fjellene i evig hvile.