Bokelskere.no

Du la inn GPS i telefonen hans. Det var slik du fant ut hvor han var. Du overvåker datamaskinen hans og leser samtalene. Du tror muligens at det hjelper,men det er faktisk motsatt. Det er ikke meningen at foreldre skal vite hva ungene deres driver med til enhver tid.

Vi kommer alltid til å gruble på hva vi kunne ha gjort for å redde ham. Men kanskje det ikke fantes noe, jeg vet ikke.Kanskje vi overså ting,men kanskje det ikke hadde spilt noen rolle.Og jeg orker ikke den tanken,for jeg ønsker ikke at vi skal slippe unna så lett, og så tenker jeg at, vel, jeg bryr meg ikke om skyld og skam og alt det der. Jeg vil bare tilbake en annen dag. Skjønner du? Bare en sjanse til,og kanskje, hvis vi kunne forandre bare en ting, en bitte liten ting, som for eksempel at vi svingte til venstre da vi kjørte ut av oppkjørselen i stedet for til høyre,eller at vi malte huset gult istedet for blått, hva som helst, da ville alt ha blitt annerledes.

Barn gjør ikke som foreldrene sier - de gjør som foreldrene gjør.

Det er alltid noen som har det verre enn en selv.

Når en kvinne kjøper et par dyre sko, kunne hun ha brukt den samme summen på mat til noen som sultet. I den sammenhengen betyr de skoene mer for henne enn et liv.

Mike var ikke sikker på om han var håpløst gammeldags og politisk ukorrekt når han ikke kunne avgjøre om dette var vanlige tenåringer på fest eller horer på jobb.

Den tanken burde ha satt hans egne problemer i perspektiv, men den gjorde ikke det. Det er alltid noen som har det verre enn en selv. Det er aldri til noen særlig trøst.

Bedrifter legger inn spionprogrammer slik at de vet hvor medarbeiderne surfer. Forretninger deler ut rabattkort slik at de får oversikt over hva folk kjøper. Gudene må vite hvordan datafabrikantene forhåndsprogrammerer harddisken på den maskinen en kjøper. Søkermotorer holder regnskap over hva en har slått opp på, og så lett som det er å lagre ting i disse dager, behøver de aldri slette det igjen.

Huset til familien Hill var dødt. Hun så bortover gaten og tenkte på at hver eneste nabo hadde kommet til begravelsen til Spencer. De hadde vært stillferdige i sin støtte, tilbudt en trøstende skulder, prøvd å skjule anklagen i blikkene sine. Men Betsy så den. Alltid. De ønsket ikke å sette ord på den, men de ønsket inderlig å legge skylden på henne og Ron - for på den måten kunne ikke noe slikt skje hos dem. Nå var alle borte, alle naboene og vennene. Livet forandrer seg egentlig aldri dersom en ikke hører til familien. For venner, til og med nære venner, er det som å se på en trist film - en blir oppriktig rørt, og en har det vondt, og så kommer det til et punkt der en ikke ønsker å føle tristheten lenger, så en skrur av filmen og går hjem. Det er bare familien som blir tvunget til å holde ut.