Bokelskere.no

"Ett skritt om gangen", sa John Clarkson. "Hink to skritt", sa jeg. "Barn klarer det. Det kan dere også".

Da latteren la seg, ble Clarkson alvorlig igjen. Han sa at alle eventyrere i Sierra Leone måtte avstå fra uærlig, usympatisk, ukristen og umoralsk atferd. Han leste høyt fra notatene sine:
"Kriminalitet, drukkenskap, voldsbruk, tyveri, lidderlighet, utroskap, utukt, uanstendighet, dansing og andre former for uhemmede følelsesutbrudd vil være strengt forbudt"
Det kom noen stønn fra publikum. En mann som stod like ved meg, mumlet: "Fanden heller, her skal vi dra hele veien hjem, og så får vi ikke feire med dans ??"

"Har du omfavnet Jesus", spurte han. "Armene mine har vært opptatt, og Jesus har ikke kommet og spurt".

Alle får sin tur, og det er om å gjøre å vite når det er din.

Nylig oppdaget jeg at det skjer noe med mennesker når de Innset at de kanskje aldri vil få se deg igjen. De forventer visdom av deg. Og de vil ha deg i nærheten i avgjørende øyeblikk.

... Det, kom jeg til, var hva det innebar å være slave- fortiden din hadde ingen betydning, i nåtiden var du usynlig, og du kunne ikke gjøre krav på din egen fremtid.

Hvordan kunne jeg være fra et sted uten å vite hvor det var?

Han smilte. "Aminata Diallo". Han sa navnet mitt kraftfullt. Han sa det med stolthet. Jeg likte høre det sagt på den måten. Det fikk meg til å stå litt rakere.

Et barn hadde visse fordeler på et slavefartøy. Ingen hadde hastvark med å drepe et barn. Ikke en gang en menneskerøver. Men i tillegg er et barns sinn elastisk. Voksne er annerledes - presser man dem for langt, ryker de.

På den tiden forestilte i oss at vi ble holdt fanget i et slags fengsel, der vi ventet på å bli sluppet fri til å begynne livene våre. Og da det øyeblikket kom, ville livene våre - og selve tiden - skyte fart. Hvordan kunne vi vite at livene våre allerede var i gang, at forsprang allerede var vunnet, at skader allerede var påført?