Bokelskere.no

Jeg arbeidet. Som min far før meg, og hans far før ham, vi arbeidet. Vi arbeidet for å holde fattigdommen unna, denne familiesvakheten, denne konstante bekymringen for ikke å ha nok penger, for ikke å klare og forsørge en familie, den gikk i arv, vi var og forble en arbeiderfamilie, vi arbeidet for å tjene penger, og jeg skrev som om jeg var ansatt i en fabrikk.

Han kunne høre klokkene som varslet at verftsportene stengte og arbeidet begynte. Han fulgte strømmen av menn som gled inn portene. De gikk mot garderobene og stemplingsurene: 06.27, alltid det samme klokkeslettet, han sto på gulvet i verftshallen halv syv, ikke ett minutt før, ikke ett minutt senere. Det var ikke så mye nøyaktighet som det var en demonstrasjon, han arbeidet ikke mer enn nødvendig, ikke mer, ikke mindre. Halv syv sto han på plassen sin ved motorene. Han reparerte og bygget båtmotorer, Sto på gulvet og sveiset, skrudde og slipte, hamret og filte, grovarbeid og finarbeid, grove hender og fine fingre, han hadde arbeidshender.

Avsidesliggende,i en stor hage, et smalt, hvitt hus i to etasjer, et loftsvindu under det spisse mønet, vinduet er knust, det flyr flaggermus inn og ut gjennom sprekken i ruten, han hører dem om natten, også når han sover; de er i huset og de er i drømmene, ikke som noe urolig, men som en slags trygghet, en beskyttelse. De henger med beina festet rundt en tverrspent stokk, vingene slått inn mot kroppene, hodene ned, øynene åpne, de passer på huset.

Vi har det til felles, min datter og jeg, at vi begge har mistet mødrene våre.

Leiligheten hadde alt, men den manglet kjærlighet, det var ingen kjærlighet mellom mannen og kvinnen i denne leiligheten, snarere en forakt som med årene vokste til hat, i årene etter at de to døtrene hadde flyttet ut var det ingenting annet enn hat tilbake, hatet mellom mannen og kvinnen, det fylte alt, hvert eneste rom. Det ble synlig det som hadde vært skjult i den store leiligheten, denne forakten, dette innestengte hatet, det kom frem og ble helt tydelig, vi så og hørte det nå, hvordan de angrep og såret hverandre, hvordan de skjelte hverandre ut og ydmyket hverandre, hvordan de gneldret til hverandre, som to dyr, han og hun.

Jeg trengte redselen, men raseriet hadde jeg ikke godt av, man henger seg fast i det, som når jakken henger seg fast i et piggtrådgjerde; man blir hengende fast i raseriet.

Jeg fikk, på grunn av all skrivingen, en alder som ikke var min egen. Jeg fikk noen erfaringer som jeg ikke var gammel nok til å kunne ha; jeg fikk et språk, og i språket bodde alt det jeg ikke visste noe om; det dukket opp, det trådte frem, det fikk en form, annerledes kan det ikke sies, jeg tror man må han vært mye alene for å kune skrive det jeg nettopp har fortalt

Papirbunken lå til høyre for skrivemaskinen; jeg kunne sitte lenge og se på den, kanskje var den mer enn fem centimeter høy; arkene var tettskrevne, krøllete, tilsmusset av matrester og fingeravtrykk; jeg syntes arkene var vakre.

Jeg vet ikke nøyaktig når alderdommen inntreffer, når den slår inn; på et bestemt tidspunkt mister vi evnen til å bestemme vår egen alder, vi blir yngre og yngre med årene, eller det kan være at vi står fast i flere aldre, at vi er nitten og tredve og syvogfemti år av full kraft, på samme tid, det finnes ikke lenger én alder, men flere; det er en umerkelig overgang fra sannhet til diktning, vi dikter alderen og navnet, hvem vi er og hvem vi vil være.