Bokelskere.no

jeg har aldri forstått hvorfor det er de aller mest skakkjørte og håpløse som ofte er de aller beste kunstnere. Igjen og igjen viser det seg at stor kunst stiger ut av en heksegryte med lidelse, sorg og problemer av alle slag i en salig blanding, fyrt opp av eksentrikere som befant seg i samfunnets ytterkanter og ikke så ut til å bry seg om hva alle andre var opptatt av , og omvendt. Det er selvfølgelig unntagelser, men de er akkurat det - unntagelser.

Mens jeg hadde vondt for å uttrykke med ord hva som var inne i meg, visste hendene mine det instinktivt. Når jeg gikk tett inntil og så hvordan mestrene hadde gjort det, forsto jeg det med én gang. Jeg bare visste det, uten at kjeg kan forklare hvorfor.

Jeg visste ikke stort, men i det minste visste jeg at verden hadde tatt et skritt tilbake hvis vi skulle dømme etter dens kunst.

Før moren min forlot denne verden, pleide hun å ta meg med til biblioteket. Vi dro dit to eller tre ganger i uken. Det var klimaanlegg der og røyking forbudt, adgangen var gratis og det var åpent til sent på kvelden. Vi tilbrakte flere timer med å se på kunstbøker og snakke om det vi likte eller ikke likte. Samtalene våre ble holdt på et nokså enkelt plan. Vi kunne si sånt som : Jeg liker smilet hans. Jeg liker disse fargene.Det får meg til å le. Eller: Det der ser ut til å gjøre vondt. Senere skulle jeg lære meg at det vi egentlig sa, var: Det der SNAKKER til meg . For det er det kunst gjør. Den snakker til oss, og hvis vi snakker samme språk-og hvis vi har lært oss hvordan vi skal lytte- så enten hører vi det eller vi gjør det ikke.

Mor sa det var djevelen i flasken som gjorde det, men jeg tror ikke man kan drikke ondskap.Man kan forsøke å druknne den, men etter min erfaring er den ganske god til å svømme.Det er derfor den er i flasken.

Noen er gode til å leve, noen til å dø, men det er få som er gode til å elske. .........Alle lever vi, alle dør vi - det er ikke noen mulighet til å slippe ut av det fengselet, men det er den delen innimellom som betyr noe. Å være god til å elske.. det er noe annet. Det er et valg-noe man gjør om og om igjen. Uansett hva. Og etter det jeg har erfart, hvis man velger det, må man være vilig til å gjennomgå store lidelser.

Det er bare to forhold jeg tenker tilbake på som gode og vakre, og det var moren min og denne elvebredden. Og før jeg visste bedre, trodde jeg de hadde kalt opp eleven etter mor.